Trampsjefen hilser fra Loffen.

Tekst og bilder 1155 Øyvind Jaer

Loffeturen startet på godt familiært vis som besøk hos min datter med familie i Hua Hin, Thailand. Der har de leid seg inn i et fint lite hus like ved stranden da minste barnebarnebarnet er 6 måneder og både far og mor har fødsels-permisjon. Thailand er etter mitt skjønn et behagelig og komfortabelt land med vennlige mennesker, herlige strender og kanskje verdens mest smakfulle og helsebringende kjøkken. Her ble det trivelige og gode dager sammen med familien.

Hos Vinod Gautam i Lucknow

Veien videre gikk med fly fra Bangkok til Lucknow, hovedstaden i Uttar Pradesh, Indias folkerikeste delstat med Gangesfloden som hovednerve og sentrum for den indiske

sivilisasjonens fremvekst. I Lucknow ble jeg hentet på flyplassen av Vinod Gautam med sin fine nye indisk produserte Huyndai SUV. Vinod er sønnen av min gode venn Munnu Lal Gautam fra min indiske landsby Karchana. Vinod jobber i regnskapsavdelingen på Shakuntale universitet kjent for sin integrerings-strategi av handikappede og normalbefolkningen. På universitetets fredelige campus bor Vinod med kone og to barn i en fin leilighet etter indisk standard. Der fikk jeg utmerket husly og god bevertning. Vinods kone er overlærer på en skole med 250 lavkaste elever fra 1 til 8 klasse. Det er fremdeles ganske sjelden at gifte kvinner jobber utenfor hjemmet, også i dagens India. Vi besøkte skolen på veien til Prayag Raj og Karchana. Det ble et fint skue hvor jeg delte ut kjekspakker til alle elever.

 Etternavnet Gautam indikerer at dette er en familie som har skiftet navn og konvertert til

Neo-Buddhismen. Dette for å forsøke å frigjøre seg kastesystemets åk - en eldgammel tradisjon som fremdeles lever og virker videre på mange av livets områder, ikke minst på

landsbygda. Munnu LaL og hans familie er egentlig fra Chamar-kasten - en urørbar paria

kaste, noe som hefter ved dem i dagens Karchana, og India forøvrig. Munnu Lal og hans

familie har imidlertid klart seg bra – litt av en klassereise, men dog ikke kastereise som følger en fra fødselen - mye takket være deres dyktighet, det indiske reservasjonssystemet og også deres deltakelse og posisjon i lavkastepartiet Bahujan Samaj Party - Mayavatis parti om det sier dere noe -med Indias første justisminister ogNeo-Buddhismens grunnlegger Dr. Ambedkar - selv fra pariakasten - som ledestjerne. 

Nok om det. Lucknow er en av de mer sjarmerende og interessante indiske storbyer. Her

finner man mange storslagne og vakre kulturminner, hovedsakelig fra Nawabenes epoke

omlag 1750 til 1857 da India ble kronkoloni og ikke lenger administrert av British EastIndia Company. Nawabene er kjent for å ha vært et eksentrisk dynasti av muslimske herskere i denne suksessor staten etter det fallende stormogulske riket mens Britisk India ekspanderer frem. Lucknow er blant indere særlig kjent for sin matkultur som Moglai kjøkkenet, kebabene, biriyani-rettene, klesdraktene osv. - et kultursentrum på flere felt og som nevnt et politisk sentrum i Indias største delstat med godt over 200 millioner innbyggere.

Vinod, vennlig som han og hans far og for så vidt alle mine venner i Karchana er, kjørte meg hele veien til Prayag Raj for besøk på Maha Kumbh Mela 2025. En reise på omlag 5 timer på gode veier og med innlagt besøk på skolen hvor Vinods kone er overlærer.

Maha Kumbh Melaen 2025

Om Kumbh melaene står det skrevet at gudene presset ut livseliksiret fra urhavet. Dette

eliksiret blir oppbevart i fire krukker (kumbh) på fire steder i India: Prayag Raj, Haridwar,

Ujjain og Nasik. Kumbh melaene går på rundgang og hvert tredje år er det en feirng på

en av disse fire steder. Jeg har deltatt på tre av disse stedene i løpet av min 52 årige

India-historie, og nå altså Maha Kumbh mela på Prayag Raj, kun 20 km fra min indiske

landsby.

Maha indikerer at dette er en særlig unik begivenhet som skjer kun hvert 144 år da stjernene, ifølge Astrologene, står i den rette og beste posisjon. For den troende er et rituelt bad i Ganges i denne særdeles hellige tid og på dette særdeles hellige sted hvor Ganges og Yamuna floden møtes, nemlig ‘Samgam’, befriende fra alle synder og all dårlig karma. Maha Kumbh 2025 varte fra 14. januar til 26. februar og i løpet av denne perioden skal 650 millioner ha besøkt melaen, og da spesielt på de seks badedagene fastsatt av astrologene som de aller helligste. Tallet er fra myndighetene og er vanskelig å begripe!

Jeg ankom Melaen et par dager etter den var offisielt avsluttet. Dette for å unngå for store folkemengder. Men da var det også vanskelig å komme frem da det nå var åpnet for biler og motorsykler innenfor mela området. Vi fikk gjennomført en god vandring til de helligste punkter, men kom ikke frem til de mer fasinerende områdene hvor ‘sadhuer’, yogier og asketer holder til. Heldigvis har jeg en god dokumentasjon av dette fra tidligere Kumbh melaer jeg har deltatt på.

I Karchana hos Anil og Arung i høykasteområdet

Neste morgen dro vi videre til Karchana 20 km avgårde. Her fikk jeg losji hos min gode og gamle venn Anil Kumar Singh - en operativ og sjarmerende Thakur - en undergruppe av Kshatrya kasten som er dominerende i Karchana. De var zamindarer -skatte-innkrevere under Mogulene o g Britene. De er fremdeles Karchanas største jordeiere og landsbyens maktelite. Anil har jeg faktisk kjent siden 1980. Det samme har jeg med Arung Dubei, en Brahminer og sønn av Baba Kaushleshdass som jeg møtte på Dasashwamedha ghat i Varanasi juni 1972. Det var under min første virkelig store loffetur på over 16 måneder gjennom deler av Afrika og Asia. Det var vennskapet med Baba som brakte meg til Karchana - Babas landsby. Både Anil og Arung bor i Duban, et høykaste-område i Karchana. Jeg liker å sitte å skue ut over Duban særlig ved soloppgang og solnedgang, dagens "Brahma-muhurt" dvs. gudommelige øyeblikk, og lytte til fuglene som synger så vakkert og følge med på livet, folk som kommer og går, kuer, vannbøfler og kalver, løshundene og tempel-tjenesten i Shiva og Rama tempelet som driftes av Arungs bror.

En kveld fikk jeg være alene med husets kvinner da Anil med frue Nirmala skulle delta i et større bryllup et par hundre km avgårde. Da samlet husets gjenværende kvinner seg til felles middag med meg, noe som er ganske uvanlig her på landsbygda hvor menn spiser først, kvinner betjener, og kvinner til sist får det som er igjen. Det ble en fin seanse med kvinnene og meg. Vi hygget oss og snakket om smått og stort og ikke minst herlig sladder som ikke så lett kommer gjennom andre kanaler. Samværet med kvinnene fikk meg til å tenke på kvinnens status og posisjon i India. Den er mildt sagt dårlig! India er et land med mange ‘missing women’, altså et stort manneoverskudd. Guttebarn er mer ønsket og menn har høyere status. Noe som naturligvis preger kvinnens situasjon! Samværet får meg også til å tenke på gudinne skikkelsene i hinduismen. De er mangfoldige og til tider fryktinngydende, som Kali – ‘manneslukeren’ og ‘the Buffalo demon’. Ingen Maria skikkelse slik vi kjenner det fra egen tradisjon. Man kan lure på hvorfor det er slik?

Hos Munno Lal og paria kastene

De siste dagene av Karchana-oppholdet bodde jeg hos Munno Lal som bor i et av lavkaste områdene i landsbyen. Det er heldigvis tydelig standard forbedring på hus og klær og andre materielle goder som elektrisitet, kommunalt vann osv. siden jeg gjorde mitt Sosialantropologiske feltarbeid i Karchana i 1985-86. Ren elendighet er sjelden å se, men fattigdom, liten utdannelse, helse- og penge-utfordringer er nok normalen for disse

lavkastegruppene, og for øvrig også for en god del andre her i Karchana. Men Munno Lal

har som sagt klart seg bra. De fleste av hans fem sønner har gode ‘Government jobs’ og

døtrene er også giftet bort til gode forhold så vidt vites. De fleste av barnebarna går på ‘Mission schools’ – dyrt og prestisjefylt i India - med engelsk som medium. Dette gir dem som regel en fordel når de senere skal konkurrere om å komme inn på de beste universitetene i India.

Livet hos Munno Lal er ikke så ulikt det jeg opplever hos høykastefolk som Anil og Arung. Maten er stort sett ‘veg’ som det heter her, altså vegetarisk bestående av kortreiste grønnsaker, ris og poteter og chapatis fra hveten, noe a la våre lomper, men så mye bedre om de kommer rett fra ilden. Jeg elsker denne maten. Den virker sunn og god for meg. I kveld skal vi til Ashok som bor i Naini, et større sted 10 km fra Karchana. Han jobber for Mayavati og lavkaste/paria partiet Bahun Samaj Party nevnt før. Hos Ashok er det gode kår. Der får vi alltid ‘Nonveg’ og indiske whisky drinker til de som ønsker eller de som får. Det smaker slettes ikke så verst. Alkohol, kjøtt og fisk er for øvrig ‘bannlyst’ for de fleste kaster ifølge Hinduismen. Men praksis er naturligvis ikke alltid ifølge idealet. Paria kaster har ingen slike regler, ei heller Thakurene-Kshatryene som ifølge skriftene skal være krigerne og forsvare folket. De trenger den urolige energien som kjøtt og fisk frembringer. Det ble en riktig hyggelig og drikkfeldig kveld hos Ashok med nydelig ‘mutton-’ og ‘chicken curry’.

Mot avslutningen

En dag dro jeg på motorsykkeltur langs Gangesfloden om lag 5 km fra Karchana. Her kommer vi til Manaia ghat, hvor Karchana og flere andre landsbyer kremerer eller senker sine døde i Ganges. Jeg har overvært flere kremasjoner her, men sjelden senking av det døde legemet. Dette er noe som skjer etter eget valg eller pga. fattigdom - man har ikke råd til veden som er dyr for fattigfolk. Jeg var heldig i går, begge dødsritualer foregikk mens Arung og jeg kom kjørende. Vi slo oss ned med de tilstedeværende, bare menn da kvinnene må være hjemme. Det gjør inntrykk å observere et legeme gå opp i flammer og bli til aske. Det gjør også inntrykk å se det senkes ned i Ganges med en bunt av leire som tyngdekraft. På bunnen blir nok de døde legemene spist av fisk som senere kanskje ender opp på matbordet. Noen av disse likene flyter imidlertid opp til overflaten og jeg har opplevd å støte på ett når jeg har tatt en ‘forfriskende’ svømmetur i floden. Det var ingen behagelig opplevelse.

En meditasjon ved kremasjonsbålet er en viktig og ‘visdomsbringende’ opplevelse som enhver loffer bør prøve å få med seg i India. Døden er så mye mer nærværende i India enn hjemme bl.a. fordi man lett kan treffe på et kremasjonsfølge eller et kremasjonsbål slik jeg gjorde i går. Mye synlig elendighet og harde skjebner bringer en også nærmere forgjengeligheten og dødens faktum. Men fattig eller rik, vi ender jo alle til slutt hos ‘Knappestøperen’ og man blir vis av å telle sine dager sies det!