Av 1045 Alan og 1017 Gorm
Det er få ting som slår friheten ved å ha sine egne hestekrefter på fire hjul. Bobilen, en trofast reisekamerat, gir oss ikke bare friheten til å dra dit vi vil, men også komforten av å ha med oss vårt eget lille hjem. Når trampebror Gorm og jeg satte kursen mot Rørosmartnan, var det nettopp dette som gjorde reisen til et eventyr i seg selv.
Å følge rute til Røros i bobil dagene før martnan er som å reise tilbake i tid, men med moderne bekvemmeligheter. Vi parkerte med utsikt over de snøkledde gatene, hvor hest og slede dominerte lydbildet. Bobilturen ga oss fleksibilitet til å utforske dagene i vårt eget tempo og trekke oss tilbake til varmen om kvelden, mens vi kunne nyte utsikten over det pulserende folkelivet utenfor vinduene.
Røros på 1600-tallet
Røros, med sin unike industrihistorie, har i århundrer vært en viktig del av Norges økonomiske landskap. Oppdagelsen av kobbermalm i 1644 markerte starten på en ny æra. På slutten av 1600-tallet bodde det omtrent 2 000 mennesker i Røros, nesten like mange som i Christiania (dagens Oslo), som da hadde rundt 3 000 innbyggere. Det som gjorde Røros bemerkelsesverdig var kombinasjonen av naturlige ressurser og menneskelig kunnskap. Kong Christian IV av Danmark-Norge, som så de økonomiske mulighetene i gruvedriften, engasjerte dyktige ingeniører, gruvefolk og metallurger fra Tyskland og Nederland. Disse fagfolkene brakte med seg avansert teknologi og ekspertise, som la grunnlaget for en effektiv utvinnings- og smelteprosess.
Blant de tyske fagfolkene som satte sitt preg på Røros tidlig i gruvedriftens historie, var Hans Hagerup og Lorentz Lossius. Lossius, som kom fra Thüringen i Tyskland, spilte en sentral rolle i etableringen av Røros Kobberverk og ble den første direktøren. Under hans ledelse ble det bygget smeltehytter og infrastruktur som muliggjorde effektiv produksjon. Hagerup, som var en erfaren gruveingeniør, bidro til å utvikle de tekniske løsningene som gjorde det mulig å hente ut kobbermalm under de krevende forholdene i fjellet.
Kobberverket i Røros ble raskt en økonomisk motor for Danmark-Norge. Eksporten av kobber – brukt til myntproduksjon og våpen – genererte store inntekter for den danske kongen. Røros ble dermed en "pengemaskin" for kronen og et av de mest velstående industrielle områdene i Skandinavia på 1600-tallet.
Lasskjørerne – Livsnerven til fjellbyen I en tid uten moderne veier var det lasskjørerne som holdt Røros i live. De fraktet kobbermalmen ut fra byen og brakte nødvendige varer som korn, salt og fisk tilbake. Transporten måtte skje på vinterstid når elver og myrer var frosset, slik at de tunge sledene kunne passere. Å se dagens lasskjørere komme ridende inn til martnan, ikledd tradisjonelle klær og med hestene pyntet som i gamle dager, var en påminnelse om den utholdenheten og viljen som bygde samfunnet.
Nord-Østerdal Lasskjørarlag – Tradisjon i bevegelse
Vi fulgte Nord-Østerdal Lasskjørarlag på deres ferd de siste dagene fra Tolga til Dalsbygda og til slutt inn til Røros. Dette var en herlig gjeng som tok oss imot med åpne armer og delte sin kultur og reise med oss. Det var inspirerende å se deres dedikasjon til å videreføre tradisjonen – en oppgave som krever både tid, penger og en god porsjon idealisme. Interessant nok er det stadig flere kvinner som deltar, mange med bakgrunn som stalljenter, og jentene ser ut til å dominere miljøet i økende grad.
Laget ledes av Jan KLemmetvold, en utrettelig forkjemper for tradisjonene. Med stødig hånd holder han laget samlet, koordinerer logistikken og sørger for at alt flyter når 20 ekvipasjer og rundt 50 personer skal bevege seg trygt gjennom det krevende vinterlandskapet. Hans innsats, sammen med resten av deltakerne, gjør det mulig for publikum å oppleve en levende del av Norges kulturarv.
Hjelpende hender langs ruten
Hver natt underveis til Røros krever sitt. Først skal hestene innlosjeres med tilgang til mat og vann. Deretter må de om lag 50 lasskjørere innkvarteres og bespises, noe som løses ved hjelp av hostaler, samfunnshus og private hjem. Ildsjeler i bygdene langs ruten spiller en uvurderlig rolle. De brøyter snødekte veier og rydder plass til hester og lasskjørere, leverer ved til bålene, vann til hestene og serverer toddies som varmer kalde og tørste ganer. Det er denne lokale velviljen og dugnadsånden som gjør det mulig å gjennomføre en slik ferd, og som gir reisen en ekstra dimensjon.
Kortreiste eventyr
For oss i Travellers' Club handler det ikke bare om å reise langt, men om å oppleve veien. Turen til Røros er kortreist eventyr som gir store opplevelser. Med bobilen som base kunne vi utforske historien, delta i feiringen og trekke oss tilbake til komforten om kvelden. Det er i disse øyeblikkene – rundt et bål, i latteren med gode venner – at liver er herlig!
Takk !
Thorbjørn Liell, Malmplassen Bed & Breakfast, for parkeringsplass til oss og våre 130 hester.
Nina Mathisen og Erik Østgårdsgjelten, ildsjelene og fikserne i Dalsbygda.
Nord-Østerdal Lasskjørarlag for innpass i lasskjørertradisjon.
📦 Fakta om Rørosmartnan
🔔 Navn: Rørosmartnan
📍 Sted: Røros, Trøndelag, Norge
📅 Første gang arrangert: 1854
🗓️ Tidspunkt: Siste hele uke i februar (tirsdag til lørdag)
👥 Antall besøkende: Ca. 75 000 - 80 000 årlig
🐎 Spesialitet: Historiske hestekaravaner ankommer Røros fra ulike deler av Norge og Sverige🛍️ Antall boder: Over 250 salgsboder med håndverk, lokalmat og tradisjonelle varer
🎵 Aktiviteter: Konserter, marked, hestesledeturer, historiske opptog, utstillinger og folkefest
🥖 Mattradisjoner: Lokale spesialiteter som rømmegrøt, spekemat, og pølser fra regionen
🏠 Verdensarvstatus: Røros Bergstad er på UNESCOs verdensarvliste (siden 1980)
🔥 Historie: Opprinnelig et handelsmarked for å utveksle varer som kjøtt, skinn og håndverk
Comments