Vårt medlem Helge Baardseth har vært på togtur i Spania. Og hvilken herlig tur!
Noe helt annet, av og til er det fint å gjøre noe helt annet – enn det vanlige.
Madrid. Rød løper. Betjening i flotte uniformer. Bagasjen blir tatt hånd om, jeg blir vist vei gjennom korridorer til min kupé. Ikke en lyd høres, til det er teppene for tykke. Kupéen har vegger i innlagt tre. Romslig, med både klesskap og et lite skrivebord. Tilstøtende baderom. Mer enn pent – lekkert! Pakker ut, en lett sommerdress, nypussede sko. Slips? Nei, men et tynt lite silkeskjerf gjør susen.
Dette livet passer for meg, tenker jeg.
4-retters – med drikke. Alt her er førsteklasses.
Toget er langt, nesten i halv kilometer. Jeg passerer resepsjonen, to salonger og ender opp i den ene restaurantvognen. Plysj, porselen, skinnende bestikk og damaskduker. Meny som byr på trøfler og spanske retter tilberedt av kjøkkensjef med stjerne. Fire retter må til, det er tross alt lunsj. Tilhørende viner, kanskje litt for mye av hver.
Dette livet passer for meg, gjentar jeg. For meg selv.
Chef of Iberico. Få kan mer om å skjære skinker enn han.
Toget, Al Andalus i bevegelse, på vei sørover. Til Sevilla. Egentlig ikke så lange biten, men vi skal inn på sidespor, sove der om natten og reise videre neste dag. Litt fram og tilbake før vi havnet i Andalucias hovedstad.
Utflukter: Aranjuez, Toledo, Cáceres og Merida. Zafra og til Sevilla. Hyggelige, striglede mennesker fra hele verden, alle kommer godt over ens. Som på et cruise, tenker jeg. Kirker, gull og glitter, El Greco, palasser gjort om til paradores med mange stjerner – hoteller. Interessant, absolutt. Dosenter doserer om spansk historie, sånn sett en opplysningsreise. Og jeg fikk en forkjærlighet for Carlos III, og da tenker jeg ikke på brandyen.
Et hyggelig hjørne i togets pianobar.
Grisefarm med skitt på skoene. Fine griser, blide griser veltet seg i gjørma eller løper i full fart over store avstander. Er litt misunnelig. For å veie opp for dette «simple bondeliv» viser en firestjerners kokk oss hvordan en Iberico-skinke skal skjæres riktig. Og hva som skal drikkes til.
Nye herlige middager, nye viner som skal testes, flere kirker og om kvelden er det dempet musikk i pianobaren. Flott, fantastisk.
Etter fem dager går jeg av toget i Sevilla. En velorganisert tur, men nå er jeg mett av mat, vin, utflukter og bukkende kelnere.
Min kupé. Flere av vognene ble brukt av den engelske kongefamilien
på begynnelsen av 1900-tallet – fra Calais til Rivieraen.
Jeg finner fram den gamle sekken min fra kofferten, slenger den nonchalant på ryggen og går ut av stasjonen. Vet ikke helt hvor jeg skal, ikke hvor jeg skal bo i natt og slettes ikke hvor jeg skal spise. Fri som fuglen. Og jeg tenker:
Det er nå dette som er livet – mitt liv!