Jeg har hatt max uflaks. Nå sitter jeg her og forsøker å reparere forholdet til fornærmede (tidligere) venner. Jeg skriver som en gal, mens Kika forer meg med trøst og mat. Vårt Lillejulaftenparty er et arrangement vi har holdt på med i 20-30 år med en fast gjeng etter at barna ble lei av å pynte juletreet og dro på fest den kvelden. Imens har vi, 10-12 foreldre, senket skuldrene her hos oss. Det varierer litt med hvem som kommer, men det er en fast kjerne. Dette er første gang jeg har sendt ut noen form for innbydelse, de bare ringte og spurte om det var det samme i år også, eller?
Dessverre fikk jeg det ulykksalige innfall at i år skulle jeg være tidlig ute og lage innbydelse på e-mail ved å ”flette” melding og adresser fra ”Kontakter” i Outlook og sende det sånn. Stor illrød Varseltrekant!!! ALDRI PRØV HVIS DU IKKE KAN DET 100%. For da skjedde det som ikke måtte skje, PCen så sitt store øyeblikk og grep tak i alle e-mail adressene mine og begynte å sende ut i hytt og pine. Jeg så det, men klarte ikke å stoppe den. Jeg skrek STOPP!! og trykket på alt som lignet på det. Nytteløst! Jeg ringte en nødhjelp jeg har, men da hadde den Satan allerede klart å sende ut over 200 mails! Til mine andre gode venner som ikke var budne, til Aftenposten, forretningsforbindelser, til USA, Afrika, Østen, hvem som helst hvor som helst. ”Alle Katastrofer’s mor . . .!! Sånt kan det jo bare bli en festlig historie av. Etter hvert, men ikke da! Det var tidlig på dagen, så i all hast begynte jeg febrilsk å sende ut motmeldinger, før alle begynte å ringe og takke. Eller før de som ikke forstår norsk, skrev og spurte om vi hadde fått et barn til eller et nytt barnebarn eller om tante nå var død (slike svar fikk jeg også) Men det går jo så seint, for avbudene må sendes et av gangen. Og så over 200, da! Jeg sitter her fortsatt. Innimellom har jeg svart på vittige kommentarer pr telefon og mail. Han i Aftenposten spurte om han kunne ta med seg resten av kontoret. Jeg ber om unnskyldning til de som synes jeg virket sur eller kort. Nå lever vi i den største spenning om hvor mange som også dukker opp. Kommer de som vi mente å be, eller har de mottatt et av mine raske avbud og sitter hjemme og furter? Det vil vise seg!