Rett før 17. mai grep Matz mikrofonen og fortalte om sin odyssé jorden rundt. ”Da russerne bygget den trans-Sibirske jernbanen fra Moskva til Vladivostok..” - begynte han, og dermed var temaet presentert. Jernbaner, sporbredder, fjæringer, komfort, sovevogner, utsikt fra toget, trasséer, sporvekslere og hastighet – var nøkkelord i en flom av informasjon om hvordan Matz forflytter seg på sine reiser. Luften er for fugler, ikke mennesker, derfor reiser han på landjorden. Og der det ikke går tog velger han buss eller båt, og byer med respekt for seg selv bør ha trikker og severdigheter i gangavstand, ikke slik som i den mislykkede byen Canberra i Australia – var en av hans sidekom-mentarer. Matz jobber i jernbaneverket, og skulle vel egentlig ikke hatt lønn for det. Han burde nesten betalt for å få lov å jobbe der. Tog, og den slags, er nemlig hans store lidenskap og hobby, og han kan ”alt” om det, og han husker alle detaljene også! Uten manus loset han oss gjennom turen sin, ledsaget av lysbilder og vittige kommentarer. Vi ble med fra Østbanen, gjennom Russland på den Trans-Sibirske, Mongolia og ned (via Harbin) til Beijing. Han måtte selvfølgelig skifte tog i Saibaikalsk på grunn av sporbredden, men det gikk greit. Imponert over hvor flott kineserne har modernisert sine jernbaner dro han videre på smalsporet gjennom Vietnam. Vi lærte mye av Matz. I Hanoi går toget gjennom smale gater i byen, og madrassene i sovevognene til Saigon er ikke mer enn 2 mm tykke..
Han fikk med seg mange utflukter underveis også. Båttur på Mekong, besøk til Ankor Vat, og da toget til Cambodia var innstilt tok han bussen. Via Malaisia og Kuala Lumpur til luksus på Raffels hotell i Singapore. Luksusen fortsatte på et cruiseskip til Indonesia, hvor et smalsporet, dampdrevet tog tok ham inn i jungelen – og så fortsatte båtturen til Australia og små-øyene rundt. Der var tog og busser både dyrt og dårlig syntes han, og en dyr tur til Uluru brakte ham så vidt innenfor synshold, men Australia har jo faktisk tre forskjellige sporbredder (!) så helt bortkastet var det ikke. Tasmania overrasket med 1067 mm sporbredde, og en tur med et krengetog i 107 km/t var heller ikke å forakte. Turen fortsatte med båt over Stillehavet, gjennom Panamakanalen, over Atlanteren - og noen tog senere kunne han avslutte turen med Danskebåten til Oslo.
Og som den jernbanemann han er, kunne han fortelle at turen tok 122 dager - og femten minutter…
Et spennende og lærerikt foredrag av en entusiast, etterfulgt av Tores deilige kjøttkaker.. Hmmm