ERLING BRUNBORG: Tramp nr. 723
1. Flåteselas gjennom jungelen Madre de Dios er et stille og bortglemt hjørne av den peruanske republikk. Madre de Dios -navnet bærer med seg lukten av råtnende jungelbunn, raslingen av tynne slangekropper i løvet og bildet av nakne indianere mellom halvmørke stammer. De veldige grønne skogslettene ligger ubrutt av veier og jernbaner. Tapir, villsvin og jaguarer rasler i underskogen. Mellom tretoppene flommer det evige bablet fra apekatter og papegøyer. jeg satt i hotell-cellen min oppe i Cusco og skalv av kulde. I lommen min lå en flybillett til Puerto Maldonado, men ikke et øyeblikk hadde det falt meg inn å gjøre bruk av den. Det fantes en mer spennende måte å komme ned i jungellandet. jeg fant en lastebil på torget. «Quincemil», stod kludret med kritt over ruten. Quincemil, gullgraverbyen i skogen. -Ti soles, -svarte lastebilsjåføren. -Vi starter klok- ken to i natt. - Igjen krøp jeg sammen i teltduken min mellom andre bylter. Da jeg stakk hodet ut av skallet i grålysningen, humpet vi i tåkegufs over snekledde vidder. I Ocangate i Paucartambo-dalen slang vi i oss den vanlige peruanske fro- kosten, et tørt rundstykke og en kopp kaffe. Lamaer i tusenvis gresset i de vasstrukne skråningene langs elven da vi klatret opp Hualla-Hualla-passets 4820 meter. Over oss kneiset Ausengate i blendende prakt. Ned i Gullgraverland. Så bar det ned i det tropiske. Gjennom skogene, forbi spredte banan-plantninger og trapicher trillet vi etter 13 timers kjøring inn på den vindskjeve jordgaten mellom Quincemils to rader av grå rønner. Quincemil var i grunnen ikke engang en landsby, men nærmest et depot for et par tusen forhåpningsfulle gull- vaskere som strevet i elveleiene i omegnen. Utenfor hvert eneste hus hang plakatene: -Jeg kjøper gull til høyeste prIS. Gullvasking er slitsom rutine og lite romantikk. Som regel må et metertykt lag med fet jungelgrunn skuffes vekk før en når ned til den gullholdige grusen. Kampe- sten bæres vekk i armene, og den grove grusen som ikke vannet tar, må skuffes i store røyser. Overalt rundt dette Perus Klondyke, støtte jeg på disse veldige stenhaugene, lik morener fra istiden, -forfenge- lighetens monumenter, fjell av håp. ...De som bygget dem er borte forlengst. Etter noen års strev fant de for- håpentlig en bedre måte å øde livet, de som ikke alt var døde av tuberkulose og malaria og dårlig,kost. Muskelsvulmende cholos bar tonn av sten for hvert gram som skulle henge i pikenes øreflipper, og kjøpmennene i Quincemil tok fortjenesten. Du forstår, det er pokker så trist å stå der og skuffe grus i kanalen uke etter uke. Så, den dagen du trasker inn til Quincemil for å selge dine gram og kjøpe mer proviant, da møter du en av dine venner og sier: -Hupp og hei, la oss ta oss en liten fiesta sam- men. -Du kjøper en flaske, litt etter nok en, og før du vet ordet av det har fiestaen vart for lenge. Vel, så låner du 200 soles til proviant og trasker de regnvåte stiene til- bake til dine røyser. De fleste har ikke engang den fornøyelsen, det er de leiede peonene som får 10 kroner dagen og litt mat for å gjøre grovarbeidet. De ser ikke noe gull i det hele tatt, - bare skuffer grus inn i trerennen. Under risten i bunnen av rennen samler den tyngste sanden med gullkornene seg. Når sandsuppen har rent lenge nok gjennom rennen, vasker eieren selv ut bunnfallet i pannen sin. Langs mørke jungelstier. Selvfølgelig vasket jeg gull jeg også. Den sotete, forslåtte gryten min viste seg å være en førsteklasses vaskepanne. Med fryd oppdaget jeg det første bitte-lille kornet av det edle metallet. Da jeg etter en halv time hadde funnet enda ett, betraktet jeg meg selv som utlært gullvasker og trasket gjennom skogen tilbake til Quincemil. Hele mitt liv hadde jeg drømt om å drive bedagelig på en flåte mellom tropiske bredder. Men Rio Araza, som bruste forbi Quincemil, var livsfarlig, full av stryk og tre- stammer. Den skjeggete padre Jose rådet meg å følge skog- stien langs elven til Punciri et par dagsmarsjer lenger nede. Derfra fløt elven roligere, og jeg kunne sikkert finne meg en flåte ned til Maldonado. I to dager trasket jeg østover i den svale skyggen under trærne. Bare av og til når jeg dukket ut på en gullgravers rydning, ble jeg overfalt av myriader av ondskapsfulle sandfluer. Heldigvis trakk de seg tilbake med solen. Verre var det med de store nattmyggene. jeg hadde ikke noe myggnett, og dette var malarialand. En natt lå jeg på gulvet i en hytte ved siden aven blek og skjelvende kar som fortalte om «los escalofrios», feberanfallene, som på et øyeblikk kunne gjøre en mann sjakk matt. Det hendte, fortalte han, at folk som vandret langs stiene, plutselig fikk feberen og døde der ute under trærne. jeg så for meg gravene jeg hadde passert langs stien, gravene til ensomme vandrere. Og jeg så for meg mitt eget svettdryppende ansikt og nattsvart skog omkring. På en stor, grønn rydning hevet et slankt tømmerkors seg over palisadeverket. jeg var kommet til misjonssta- sjonen ved Punciri, padre josfs hovedkvarter i hans felt- tog for masco-indianernes frelse. Han hadde temmet noen av dem, og de bodde i sine stråhytter bak misjonen. jeg følte et lite gys nedover ryggen da jeg stod ansikt til ansikt med disse skogens barn, en snev av frykten og ubehaget for sinn og levesett en ikke fatter. I underleppen hadde de felt inn en liten rund benskive, som presset huden ut i en stygg grimase. Men de stripete ansiktene var smi- lende da de rakte frem en svartmalt hånd til hilsen. jeg finner min flåte. jeg ble et par dager i Punciris, drakk melk fra joses melkekyr og gasset meg i gylden papaya-frukt fra plan- tasjen. Pedro var den mest siviliserte av mascoene. Han malte seg ikke og kunne flere spanske ord. -Mafiana, -hakket han, -jeg gå til Puerto Maldo- .nado kano. Ved hjelp aven skjegget munkebroder fikk jeg forklart at jeg ville bli med, og Pedro nikket. Men da jeg møtte ham igjen neste dag, mumlet han noe om «pasado Maiiana», og det ante meg at det ville bli fler «pasado maiianas» før Pedro var ferdig til å dra. jeg begynte å kikke meg om etter eget fartøy, en liten balsaflåte som kunne bære meg og ryggsekken i noen dager . jeg skal aldri glemme min fryd da jeg fant en nyforlatt, stor Kon Tiki-modell inne på en grusbanke. Den hadde flott, oppbøyet stevn, var innpå syv meter lang og hadde 11 balsastokker i bredden. Syngende falskt av skjær lykke småløp jeg opp til den lille puebloen på elvebakken og sikret meg en bundt halv- modne stekebananer for reisen. -Men kan du manøvrere en flåte, tvilte handelsman- nen, -elven er full av «palisados» og stryk. Det er farlig, vent på Pedro. -Og så en halv kilo sukker, sa jeg. Fra flåte til flåte. Et ragnarok aven tordenbyge brøt løs over skogen. Palme- taket i mitt nattly var fullt av huller og lyste opp som en stjerneklar natt for hvert lynglimt. Og gjennom hver av stjernene dryppet triste tårer ned på meg. I det første grå lyset av morgen tok jeg min bananbundt på skulderen og trasket ned stien der jeg hadde forlatt mitt vakre fartøy. jeg bråstoppet i kald fortvilelse. Når, senor Gløgg, når skal du lære? Flåten var vekk. Elven var steget ved regnet og hadde sopt den med seg. Hva nå med din bundt bananer? Småskjennende begynte jeg å plukke sammen rek-stokker til en midlertidig, miserabel flåte. Med ryggsekken, bana- nene og meg selv på lasset, seg vraket ut i strømmen, og jakten begynte. Raskt bar strømmen meg av sted mens de første strålene av morgensolen traff de snekledde toppene i Cordilleraen langt bak meg i vest. Jeg klusset ikke stort med naviga- sjonen, det gikk jo pokker så fint av seg selv, jeg padlet bare et par tak nå og da for å holde meg klar av stranden. Det var tørketiden og nakne sand- og gjørmedyner strakte seg under det frodige bladverket. Plutselig oppdaget jeg min stolte «Kon Tiki», der den lå strandet i et virvar av stokker og brukne grener. Opp- glødd karret jeg meg inn til stranden og omlastet bananene mIne. Jeg dyttet stolt min store flåte ut fra land igjen og opp- daget for sent det veldige, metertykke treet som lå ti-femten meter rett ut i elven med strømmen fossende med seks mils far gjennom det dirrende grenverket, en skummende trollkjeft som glefset etter meg. Kollisjonen med kjempetreet. I fem sekunder padlet jeg som gal, men hadde ikke en sjanse. I et blink så jeg monsteret fosse mot meg, og kastet meg ned idet vi kolliderte. Det gavet støkk gjennom stok- kene. Flåten svingte rundt som en flis, og armtykke grener sopte over den. Sekken på forhøyningen midtskips ble revet ut i heksegryten. Jeg slengte ut en arm og fikk en finger under den ene stroppen idet den skulle til å forsvinne i hvirvlene. Så kom sjokket. ...Fotografiapparatet var borte. Spen- nen til skulderremmen lå på en av stokkene, -det var det hele. Når alt ko~ til alt -jeg hadde vært heldig. Passet lå fremdeles i ryggsekken og pengene i behold i skjortelommen som hang og dinglet i en remse. Jeg hadde lært min lekse. Nå satt jeg og holdt bedre ut- kikk nedover elven mens jeg prøvde å styre flåten. Jeg spredte de våte effektene ut over stokkene og gumlet halv- modne bananer. De sank som bly til bunnen av mavesekken. Elven snirklet seg i lange sløyfer gjennom det lave jungel- landet og delte seg ustanselig i flere løp. Fra den lave flåten var det bestandig vanskelig å se hvilket som var det beste. Et par ganger ble jeg fanget inn i vide lommer hvor vannet fosset over den grunne, stenete bunnen. Strøm- men sendte flåten opp på de runde stenene, og flere ganger fryktet jeg at den skulle bli stående der til neste regntid. Men hver gang greide jeg å jekke den tomme for tomme tilbake med den solide hardved-åren. I en skarp sving så jeg plutselig slutten fosse mot meg i form aven lang barrikade av trær og et virvar av stam- mer og grener. Heldigvis hadde jeg vært på vakt og holdt innersving. Noen sekunders hektisk padling og vanlig svine- hell reddet flåten. Den dunket mot en stamme, svingte rundt og smatt gjennom den eneste lille åpningen med van- net fossende omkring. Sorgløs seilas. Selvtilliten vokste, og den lasete, lille skikkelsen på den drivende flåten 10 triumferende da han gled inn i roligere vann. I øyeblikkets overmot skjønte han at tapet av foto- grafiapparatet bare var den nødvendige leksen, og han sang fornøyd mens solen sank lavt. Han begynte å kikke etter en passende strand for nattleir. En flokk vannsvin, 20-30 kilos dyr med svømmehud mellom tærne, ruslet inne på stranden knapt et snes meter fra meg der jeg kom drivende. Vannsvinene er hyggelige dyr, og jeg vrikket i land for å få litt selskap. Men det ble huskestue. Da jeg ruslet inn i krattet etter lianer til flåtefortøyning, skremte jeg opp hele familien. De plasket på hodet i elven og forsvant. Øyeblikket etter dukket mørke hoder opp ute i strømmen og snudde spørrende mustasje- fjes mot stranden for å se om den pussige fremtoningen kom etter . Natten falt på. Jeg ristet bananer i glørne av bålet, kikket opp på mine stjernevenner og var lykkelig. Ristede bananer er en delikatesse, men blåser opp maven som en ballong. Sakte sovnet jeg inn. Av og til våknet jeg litt, kastet et blikk ut i mørket etter grønne, sultne øyne og slengte mer rekved på de døende glørne. Kjøpmannen i Punciri hadde riktig stappet meg med historier om de farlige stedene langs elven. Her krydde det av kjempe- boas, krokodiller og slu «tigres», hvis største fornøyelse var å snappe sovende mennesker bort fra bålet. Så små og ubetydelige vi er, menneskene, uten alle de rare tingene våre, fyrstikkene våre, knivene våre, teltet og klærne. Ikke en eneste mosquito fant meg, og da morgenen kom, ristet jeg fler bananer og fortsatte min late drift. Jeg var blitt ekspert nå, satt mest på min hale og bedømte situa- SJOnen. T apirkjøtt og stekte lus. Et par sivhytter dukket opp på en høy skråning. En fyr kom løpende og ropte og 'bar seg da jeg drev mot ham. -Er det langt til Puerto Maldonado? spurte jeg, nær- mest for å ha noe å si. -Eh-he, smilte han. Han kunne ikke spansk. Et par bar- brystede kvinner kom løpende, og vi rystet hverandres hen- der. Den gamle konen hadde mascoenes kjenningsskive i underleppen. Den unge piken hadde et lite tinnkors i snor om halsen. Her hadde nok padre Jose hatt en finger med i spillet. Jeg startet konversasjonen med å lange over et snes kokebananer til gamlemor. Dermed sprintet hun avgårde og var tilbake etter to minutter med et par svarte, hårete kjøttstykker, dryppende av fett. Det var tapirkjøtt, stekt i bålet. Jeg grep det henrykt. -Plata, sa fyren og gjorde tegnet for penger med tom- roelog pekefinger. Jeg kikket forundret på ham. Jeg hadde trodd dette varen slags gjensidig utveksling av gaver. Begge kvinnene hoppet ornbord og begynte et nysgjerrig studium av bagasjen min. Jeg lette i sekken og fant et par skje- fuller dryppende vått sukker. Det ble godtatt. I en side- lomme fant jeg et par rustne fiskekroker og et par tomme- lange lysestomper. Det var alt jeg hadde å unnvære. Da jeg puffet fra stranden, gled jeg på den sleipe balsaen og falt sprellende i elven. En hjertelig latter fulgte meg. Grådig begrov jeg tennene i tapirkjøttet. I de stive hårene hang ennå de brente likene av fete skoglus. Som en motorbåt feide jeg ned et stryk og ble plutselig slengt over i ny retning av hvirvlende rød-brune vann- masser, som slukte i seg den lysere Inarnbari. Jeg hadde nådd ned til Madre de Dios-floden. Det var en sydende lyd av hvirvlende sand mot stokkene. En stor rød apekatt med to unger satt inne på bredden og åt. Jeg ropte muntert til dem, roen de lot som de ikke enset meg. Jo, et lite øyeblikk gløttet hun opp, trakk på skuldrene og sa til ungene: -Ikke vær redd, barn, det der rare dyret der ute er bare en mann. Stakkars misfoster, han vil så gjerne tilhøre vår familie, roen han har ingen hale og kan ikke klatre i trærne. Se bare hvor stygg han er. Hårene er falt av ham så han er vemmelig som en snile. Bare la ham rope, han er bare redd, -han er alene. Et par svære gjess fløy skvadrende opp da jeg landet flåten for natten. Og for en natt. -Et sumroende myggorkester ønsket meg velkommen og fulgte meg rundt mens jeg sam- let drivved til bålet. Jeg gavopp. Det ville ikke bli fred til å sette seg ned et øyeblikk. I en fei fikk jeg teltet opp, skuffet godt med sand opp over kantene og sydde igjen åpningen med knappenåler. Men hvis jeg herved hadde tenkt meg i sikkerhet, så tok jeg grundig feil. Et mord i sekundet hjalp ingen ting, summingen bare økte. Jeg følte det som om jeg hadde stengt meg inne i en felle hvor de små djevlene kunne komme inn, men ikke ut igjen. Jeg skuffet mer sand over kantene og fikk en lys ide. Jeg tente min siste lille lysestump og begynte omhyggelig å svi ned hver eneste mosquito fra teltveggen. Meget vel for- nøyd la jeg meg ned igjen. Ti minutter etter var summingen steget til et brus. Det var hett som i en bakerovn inne i mitt lille fengsel. Seilduks-ponchoen var gått samme vei som fotografiapparatet. Derfor lå jeg nå naken rett i den fine sanden, som hang seg fast i den svette kroppen og verket i solbrent hud. Harde stener stakk meg i ryggen, og jeg vred meg rundt og rundt til glede for mine sum- mende torturister. Plutselig kom jeg til å tenke på at alle ukeblads-explorere må ta kinin for å gjøre sine historier mer interessante. Jeg rotet frem medisinesken og svelget tre-fire av de bitre pillene. Da ble det helt umulig å få sove. Da alle myggene i hele Madre de Dios-departementet hadde vært og hentet hver sin dråpe blod, stod solen opp. Utover dagen dukket et og annet 'hus opp, vanlige palme- takhus i en bananlund, unger og svarte griser. Jeg begynte å kjede meg. Solen sank lavt igjen, og jeg følte ingen trang til en ny natt på stranden. Langt borte på en høyde av høyre elve- bredd fikk jeg øye på et par hus som bar preg av velstand. Jeg besluttet meg for å bli budt inn til å sove i hus. Det var mørkt før jeg nådde bredden. Jeg snublet meg opp stien til en rydning. Mot den stigende månen så jeg mørke silhuetter og hørte den koselige trytingen av kyr. Det lyste gjennom sprekkene i et av husene. Jeg tok et par skritt nærmere, og natten ble splittet av et rasende kor av bikkjehyl. Fire-fem skygger jumpet på meg. Det varme lyset flommet ut, og en kone stod i døren. Fem minutter etter satt jeg ved nybyggeren Francos bord og la i meg ris og kjøtt. Min flåteseilas var endt. Puerto Maldonado lå like om hjørnet, og en sval hengekøye ventet meg bak myggsikre nett. 2 Fra tramp til beach-comber Himmelen satte i med en vannrett regnskur inn under kjøkkentaket. Huset hadde bare to vegger. Høns og gjess, ender og griser og katter og duer og bikkjer valset om- kring senora Franco og grytene. En høne hoppet opp på middagsbordet og så meg anklagende inn i øynene. Franco veivet henne vekk, og hun flakset opp på mosquitonettet over sengen og kaklet fornærmet. Det var et deilig gåselår i suppen. .-Nydelig gås, sa jeg. -Firfots gås, sa Franco. -Apekatt. Jeg kastet et hurtig blikk mot suppegryten. En mager arm stakk opp og beviste hans påstand. Om ettermiddagen satt jeg igjen på en tømmerflåte og drev dovent nedover elven. jeg visste at jeg var kommet til en av de store milepeler på min flakken. jeg måtte ha nye støvler. Jeg var begynt på bindsålene allerede oppe i fjellene. Da jeg nå trasket inn i Puerto Maldonado, tittet alle tærne nysgjerrig etter en skobutikk. Da jeg hadde prøvd alle sjappene, var jeg kommet til det resultat at peruanerne ikke bruker nr. 45 i støvler. Trist satte jeg meg ned. N ye støvler . Da kom overtolderen forbi. Han hadde lært seg engelsk på Linguaphone. Han hadde heller ingen støvler, men en god ide. -Stikk oppom politikasemen, foreslo han. jeg forstår å verdsette et godt råd. -Ah, el senor er ute og spaserer for å se Peru? Politikapteinen reiste seg i lutter entusiasme fra skrive- bordet. Min plan om å traske en åtte-dagers tur inn i gummilandet imponerte ham tydelig. Adjutanten løp av- sted etter forlegningens skomaker. Sammen rotet vi frem et par gamle ridestøvler som jeg med pine fikk presset mine brede fotblader ned i. Så ruslet jeg stien ut av byen. Før kvelden stod jeg overfor et nytt problem. Jeg måtte over den mektige Madre de Dioselven. Der satt en spinkel tiåring i en kano som ikke var stort lenger enn ham selv. -Hør, muchacho, vil du padle sekken min over? Jeg svømmer. Midtveis begynte jeg så smått å angre. Den røde Madre de Dios er et par hundre meter bred her, og strømmen tok meg. Jeg skrek vilt og skjærende, men gutten padlet uan- fektet videre. Omsider vaklet jeg opp på land, betalte gut- ten en sol og dukket inn i skogen. Tærne jamret seg i ve langt nede på bunnen av de høy- snørte. Jeg satte meg på en stubbe og kuttet ut vinduer for dem. I gjørmehullene fislet sølen ut og inn. I dagene fremover trasket jeg i halvmørket under kjempe- trærnes sollyse kroner. Jeg sparket i råtnende paranøtt- kokos som lå sådd over stien. Der var ingen til å samle dem. Ingen vei førte ut av den rike skogen. Alt i ett stoppet jeg opp og kuttet nye huller for tær og gnagsår. Tilbake fra jungelen. Du reiser ikke to år ustraffet som tramp i Sør-Amerika. Gå såleløs i skitne gater, krøll deg sammen i din teltduk og sov på den frosne pampaen, bo en måned mellom høns og svin på underste dekk, drikk deg utørst av elven, la mosquitoene hulle deg opp ved bålet og tøm den gjestfrie, skitne chichabollen når du er gjest i den fattigste hytte, - før eller senere slår din likegyldighet tilbake. Det var en stekende het dag på en gummisamler-stasjon her inne i Madre de Dios-jungelen at det plutselig gikk opp for meg at nå måtte jeg ta meg sammen. Jeg lå og dormet under palmebladtaket. For en gangs skyld tenkte jeg på fremtiden, flere uker fremover. Jeg kunne bare sette meg i en kano og gli lekende lett østover, gjennom et nytt land, og tenne mitt leirbål ved nye bredder. Men tanken tente ikke. Hodet var blytungt, og min eneste lyst var å sove, sove. jeg var syk, all right, ingen tvilom det. En rullebane var hakket ut i skogen. Annenhver uke landet en DC 3'er og samlet med seg buken full av gummi- baller til Cuzco. jeg telegraferte redaktør Griffis og bad om fribillett tilbake. Slik ble det til at jeg et par dager senere med flyet hoppet over den østlige Cordillera og ble satt av på flyplassen i Cuzco. jeg skaket i frysninger da jeg sjanglet opp til hotel Colon. Med nød og neppe fikk jeg støvlene av og krøp under teppene. Ute regnet det mildt og stille. I noen timer lå jeg og skalv til feberen kom og det ble varmere. Ennå et par dager lå jeg og frøs, tuklet med blyanten, men kunne ikke få et ord ned på papiret. Tusen ideer tumlet i hodet. Det eneste jeg visste var at om to dager utløp mitt peruanske visum. jeg tok meg sammen, skrevet vakkert brev til min redaktør i Lima og takket for vårt forunderlige samarbeid som jeg herved så meg nødt til å bryte. HeIdivis hadde jeg i Lima vært forutseende nok til å tilsnike meg en fribillett med Southem Railway via Titi- caca-sjøen til La Paz. Over Titicaca-sjøen. Med min værbitte ryggsekk på skulderen, et ugyldig boli- viansk visum og 35 dollar i lommen stod jeg i den årle morgenstunden på jernbanestasjonen i Cuzco. 35 dollar er en hel formue når en kan den rette måten å økonomisere. jeg kunne. Og jeg visste at de ville ta meg til en hvilken som helst havn jeg måtte ønske på det sør-amerikanske kontinent. jeg kjøpte tre bananer aven gammel heks og tok frokost. De nye støvlene mine knirket hyggelig. En jernbanereise fra Cuzco til Puno må være noe av det minst interessante en kan foreta seg i eventyrlandet Peru. Fra Cuzcos 3380 meter skr1ner pampaen gradvis opp til 3812 meter ved Lago Titicaca, den høyeste trafikkerte inn- sjø i verden. Toget stoppet stadig ved sm1 jordhusbyer, hvor halve folkemengden var møtt frem for 1 selge sm1 spiseligheter fra kurvene sine. En damper ventet ved bredden. For siste og første gang var jeg første klasses passasjer. jeg ble installert i en vel- holdt og ren kahytt og følte meg plutselig en halv klode fra Andene. Et bugnende middagsbord ventet i salongen. -Inkludert i billetten, sk11 gamle skurk, et øyeblikk danser du p1 bølgetoppen. Natt p1 havet. En kald, stri vind møtte meg p1 dekket. Over dunkene av stemplene hørte jeg plaskene av tunge sjøer som vasket om skroget der ute i mørket. -Lago Titicaca. Det kunne like godt ha vært midt-Atlanters. Og det kunne godt ha vært Oslo og ikke Guaqui som 11 foran den huskende baugen. Solen steg over en rød Titicaca. Gudsforlatte, golde stren- der 11 rundt oss da damperen gled inn mellom øyer av flytende siv, inn til kaien hvor et par kjedelige rader med dystre jernbanevogner ventet. F or kaldt i parken. I La Paz var det for kaldt til 1 sove i parken. Innlands- republikkens vakre hovedst~d skutter seg sammen i en vel- dig fjellgryte og har funnet seg et slags ly for den iskalde vinden over punaen. Over den peker Illimani i snøhvit majestet 7000 meter opp mot evigheten. jeg var i tvil. Skulle jeg g1 gjennom Chile til Valparai- So? Det ville nesten være synd ikke 1 bruke opp det dyre visaet jeg hadde sikret meg i Lima. Nei, jeg m1tte heller kare meg til et land hvor det ikke var s1 kaldt at jeg var avhengig av husrom. Immigrasjonsoffiseren som krevde meg for viseringsav- gift, snøt seg selv for over to hundre pesos. For å skjule et ufrivillig smil snudde jeg meg mot veggen. Der hang et høytidelig, falmet krusedullekart. «El Ferrocaril Brazil - Bolivia» skrøt den snirklete overskriften. En halvglemt historie demret for meg. Østover har Boli- via vært et lukket land. Det bølgete, buskkledde høylandet som gradvis synker ned til sumpete skogsletter i øst, har vært veiløst og ubebygget. Det var de ville nomadenes land. I tredveårene ble det oppdaget olje forskjellige steder ved Santa Cruz og i det omstridte grenselandet Chaco Grande. Begivenhetenes mølle hvirvlet opp til den blodige striden mellom Bolivia og Paraguay. Krigen endte forsåvidt uavgjort da alle var døde, men Bolivia begynte å tenke på kommunikasjonene. Med Brasil kom så overenskomsten om Santa Cruz-Corumba-jernbanen. Med ett visste jeg hvor jeg skulle. -Når kommer De til å forlate Bolivia? spurte immi- grasjonsmannen bak meg og rettet seg opp fra fremmed- protokollen. Våknende vandrelyst yrte som beruselse gjennom meg. -Med en gang, lo jeg. -Med en gang når De har gitt meg passet tilbake. Sørover punaen. Det tar på å klatre urer i 4000 meters høyde. For hver tiende meter hvilte jeg og var segneferdig da jeg nådde kanten av fjellgryten over La Paz. Politisoldater stoppet meg nysgjerrig og forlangte passet. Det passet meg utmer- ket. Her måtte alle lastebilene også stoppe. På kartet hadde jeg oppdaget at jeg måtte sørover til en by ved navn Oruro og fra der ta østover gjennom Bolivia. Jeg studerte num- merplatene og fant en fra Oruro. Igjen hjalp den velsig- nede fiskestangen meg. En skokk av nysgjerrige sjeler sam- let seg rundt meg og spurte hva den underlige stokken var for noe. Villig demonstrerte jeg et par kast. Undrende hvis- ket de seg i mellom -en virkelig «andarin» fra Noruega, en slags pilegrim nesten. Plutselig hadde jeg bare venner. Et nytt kast fisket sjåføren. Litt senere satt jeg høyt oppe på cocaballene mens laste- bilen suste sørover den endeløse, flate pampaen mellom Øst- og Vest-Cordilleraen. Her var gudsforlatt og fattig. Vi humpet gjennom en landsby av jordhus hvor stenkirken hevet seg hovent mellom dem. 4000 meter over havet. Is- kald fjellvind stod over sletten. Men poteten vokser da. En liten, kantet ullteppe-gjeter glante etter bilen. Ikke en trekning i det rødkinnete fjeset røpet at han tenkte noe i det hele tatt. Pampaens Ibarske utilnærmelighet sitter dypt preget i fjellindianerens karakter. Hit opp skulle maleren komme, ta med seg to farger, umbra og blått. Male dagen før skapelsen, male evigheten. Sann og naken ligger formen. Jeg følte meg elendig liten. Toget fra Antofagasta piffet hissig over sletten som et løssluppet leketøytog. Det virket så puslete og så ubehjelpelig flyktig der det forsvant i røyk- dotten sin. En adresse med laken Neste morgen lå hvit frost over pampaen. Jeg løp ut på veien for å tine opp tærne. De hadde ikke sett strømper det siste året. Jeg bad en tidlig morgenfugl vise meg veien til Cochabamba. Min iver etter å nå Cochabamba skyldtes ikke bare at jeg ventet varmere klima der. Nei, jeg hadde funnet et navn i min adressebok, en adresse, et sted hvor jeg kunne banke på og si: -Hallo, mitt navn er Tramp. Jeg kommer nett- opp fra Lima og skal hilse fra venner. Og de der inne ville svare: -Nei, goddag, det var da hyggelig. Kom inn, sitt ned. Pepita, sett på kaffen. Du må endelig stoppe opp i noen dager og ta en ordentlig hvil, det er langt til Santos. Slik drømmer trampen. Og denne gang ble drømmen sann. I flere dager hvilte jeg ut hos familien Henderson, sov i pyjamas mellom hvite lakener. Jeg var lei Andene, lei av å fryse som en hund hver eneste natt. Nå lengtet jeg bare etter varme, etter havet. I ukene som kom var det bare tanken på Santos og blått hav som drev meg frem. Jeg lurte meg med biler, tog og dressiner. Jeg trasket og gikk. Østover -hver morgen kjørte eller gikk jeg inn i en ny glødende soloppgang, en ny dag nærmere Santos og havet. Jeg var syk. Feber skaket meg til jevne tider. Livet kan av og til bli kjedelig av for megen uregelmes- sighet. Jeg redet mitt harde leie på en stabel sviller eller i en tom godsvogn. Det var alltid det gamle spillet. Jeg plasserte ryggsekken min utenfor stasjonsdøren og måtte selvfølgelig forklare hver skygge som passerte hva fiske- stangen var. Og jeg fisket, jeg fisket nysgjerrighet, stasjons- mesterens goodwill, mat fra kantinen og tips om grustoget som skulle krype i riktig retning ut på ettermiddagen. Den brasilianske immigrasjonskontrollen hadde tydelig ikke ventet noe besøk med det sene lastetoget. Kanskje fei- len var min. Jeg så ikke en messingknapp. Kanskje er en respektabel turist fra Europa antatt å stige av på stasjonen i Corumba og ikke rolig bli liggende i sin halmdynge til toget stopper i endesporet. Nå vel, Bolivia var gjort. For tyve dager siden hadde jeg sett det første glimtet av dets røde fjell i den kalde morgenen over Titicaca-sjøen. Av de ti dollarene jeg hadde vekslet i La Paz, hadde jeg fortsatt mer enn halvparten til- bake i lommen. Gjennom Matto Grosso. Corumba ligger oppe på en liten bakke over det flate sump- landet hvor Rio Pataguay flyter forbi i late svinger med drivende øyer av løsreven vegetasjon. Elven er den eneste veien inn til hjertet av det jomfruelige Mat to Grosso. Grunne hjulbåter padler seg opp mot strømmen og forbin- der handelsstedene Cuyaba og Gaiba i jungelstaten med jernbanenettet i det industrialiserte Sør-Brasil. Tankene mine dvelte imidlertid ikke ved fristelser og mysterier i Mat to Grossos høyland. Hver liten gnist aveventyrer i meg var slukket. Jeg bare talte kilometrene på kartet ned til Santos. Hadde jeg vært frisk, ville jeg nå selvfølgelig laget meg en flåte og drevet ned Rio Paraguay til Asuncion og enda en gang kjemmet håret for den argentinske konsulen. Nå derimot gikk jeg guløyet og dorsk ombord i en hjulbåt, ble oppdaget og løste billett ned til Puerto Esperanza. Derfra var det bare 1000 kilometer med skrangletoget ned til Sao Paulo. Jeg investerte de 43 kronene det kostet. Takk skjebne at det ennå finnes land hvor en får lov til å reise litt pri- mitivt. Den tredje dagen rullet toget inn i den mørke stasjons- hallen i Sao Paulo. Utenfor fikk jeg øye på en tykk sko- pusser og lot støvlene få deres livs første make-up. Bukser og skjorte ble vasket og tørket med kroppen. Det gikk fort, jeg hadde feber nå. Ideen ved denne ekstravaganse var at jeg hadde tenkt meg en tur på det norske konsulatet og be om språklig assistanse til å forklare et brysk immigrasjonskontor den merkelige situasjon at jeg alt hadde reist 1500 kilometer gjennom landet uten enda å ha åpnet passet for deres høk- øyne. Det var en meget skeptisk konsul som noe senere stu- derte meg mistenksomt over brilleglassene. -Hm, kremtet han. -H mm, er De sikker på at De ikke er en av disse akterutseilte sjøfolkene, da? Ve/kommen At/anterhav. Den kvelden satt jeg i den store bussen som hvinte sin hals- brekkende vei nedover bakkene mot Santos. Dypt under meg hilste kaffebyens tusener av lys meg velkommen til Atlanterhavet. En seng kostet 2 kroner. Jeg ble fulgt inn i et stort, mørkt rom med tyve senger hvor skitne beachcombere av alle blandinger lå og snorket i sine filler. Klokken viste at feberen var i farvannet. Jeg kjente den komme, kjente hjelpeløsheten, og krøp skjelvende sammen oppå det skitne lakenet. Etter hvert fikk jeg en penere seng i en bås for fire. Den var skilt fra andre båser med en lav panelvegg slik at bare lydene ble felles. Mine sengekamerater skiftet hver dag. Snart stakk et beksvart glisende negerhode frem under ull- teppet, snart det skjeggstubbete kontrafeiet av et havne- gespenst, som neste dag igjen var byttet ut med et par lange fotblader hvis eiers fjes forble meg ukjent under teppet. Men noen var permanente. Jeg fikk lus for første gang. Det var i grunnen bare en misforståelse at jeg ikke hadde fått dem før. Med daglige og stjålne bad og D.D. T. holdt jeg dem i sjakk. Men kvitt dem kunne jeg ikke bli, av den simple grunn at de ikke var mine gjester, men jeg var deres. Jeg liker ikke loppen. Han er det likevel noe sympatisk med. Han er humorist og sportsmann. Du jager ham opp- oVer og nedover leggen, han spretter vekk fra deg. Du banner og han ler. Men det er alt bare moro. Beachcamber i Santas. I tre uker førte jeg min beachcombertilværelse i Santos. Nå tæret jeg på de siste restene av ryggraden min -den siste tidollarseddelen. Dagene begynte med et rundstykke og en runde langs kaiene. Ikke et skip unngikk min nøye observa- sjon. Med store forventninger sprang jeg opp landgangen. Skuffet tuslet jeg ned igjen. Med usvikelig sikkerhet be- gynte feberanfallene ved ett-to tiden. I et par timer lå jeg svettende, frysende og skjelvende i sengen. Så var det på jobben igjen, på en ny runde langs kaien for å undersøke skipene som var kommet i løpet av dagen. Noen ganger var skipene norske. Da ble det hyggelig prat tillangt på natten. De skulle bare ikke til Europa. Så reiste de, og jeg fortsatte min rastløse vandring. Jeg hadde gan- ske forsonet meg med å måtte forlate Santos som blind- passasjer. Da smilte lykken til meg. En dansk fruktbåt lastet bananer for Liverpool. Jeg stod et øyeblikk og stirret opp på det velholdte skroget og følte at denne, denne ville det bli. En kar hang ut over rekken og slapp dorske spytte- klyser ned i sitt eget ansikt 1 det oljeblanke havnevannet. Jeg begynte å preke. 10-0, han trodde nok de manglet en messegutt. Neste morgen stod jeg og plasket med tallerkener og glass i penteriet ombord i den hvitmalte «Argentinian Reefer>" som langsomt gled ut fra Santos. Jeg underslo en bunt grønne bananer, hengte den opp til modning i klesskapet og fortsatte å vaske tallerkener i 15 dager. Det lå en forslitt tikrone i lommen min da jeg ruslet i land på kaien i Bergen. I to år hadde den fristet en foraktet til- værelse nederst i lommen under pesos og dollars og soles og cruzeiros. Jeg realiserte den i brød og margarin. Min bra- silianske bunt bananer var fremdeles grønn.