ALEX WILSE: Tramp nr. 6
Amerikansk soldatliv i begynnelsen av 1890-årene Denne artikkelen skrev Wilse for « Tramp», Travellers' Clubs medlemsblad, i 1947. De begivenheter han her beretter om skjedde således for bortimot 80 år siden.
Jeg er blitt anmodet om å fortelle litt om mine opplevel- ser som soldat i den amerikanske arme for nesten 60 år siden. Først må jeg fortelle om hvordan jeg lot meg verve. Jeg hadde fra begynnelsen av juli måned 1888 arbeidet ved jernbaneanlegg i Montana og kom i midten av desember tilbake til Minneapolis med min oppsparte kapital. Min hensikt var å bli vinteren over i byen og først neste vår søke nytt arbeid. En dag jeg kom inn til min tobakkshandler, en gammel mann fra Tromsø, møtte jeg min skjebne i tobakkshand- lerens sønn, en ung mann iført uniform som amerikansk artillerisersjant. Vi kom i prat sammen, og et par dager etter fulgte jeg ham ut til hans post -Fort SneIling - en snau mil fra byen. Jeg ble forestilt for kapteinen, under- søkt og antatt, og den 4. januar 1889 avla jeg troskapseden til« Uncle Sam». Jeg var innskrevet som soldat for fem år i «Light Battery F 4th, United States Artillery». Det neste skritt var ekviperingen, og det var et langt lerret å bleke, da en amerikansk soldats ekvipering bestod av flere uniformer. Det var en for dagligdags bruk. Den var ferdigsydd. Så skulle det sys etter mål uniform for vaktparade og deretter den kostbare paradeuniform med hjelm med rød hestehale. Dessuten stalluniform, arbeids- uniform, kappe, uniformslue, filthatt, hvit korkhjelm, skinnlue, skinnhansker, ridehansker, hvite bomullsvanter, ridestøvler, sko, barakkesko og meget annet, så få menne- sker var bedre utstyrt enn en amerikansk soldat på den tid. Alt måtte kjøpes, men uniformsgodtgjørelsen var så stor, at hvis man var litt forsiktig med bruken av utstyret, kunne man ha atskillig til gode ved avskjeden. Mine soldaterkamerater var en merkelig blanding av nesten alle europeiske nasjoner; mest tyskere og irlendere, men ytterst få amerikanere. Blant tyskerne fantes en god del dannede menn, såsom en forhenværende løytnant, en telegrafbestyrer, grosserere, kjøpmenn osv. Jeg ble meget vennlig mottatt og kom snart på en god fot med de fleste. Det fantes visstnok endel «bad boys», men de gav som regel bare gjesteroller, idet de rømte etter lengre eller kor- tere tids tjeneste. Våre offiserer -kaptein, to premierløytnanter og en sekondløytnant -var alle prektige mennesker. Vennlige, forekommende og hjelpsomme. Det samme kunne ikke sies om alle våre underoffiserer. Disse var «raised from the rank» -utnevnt av kapteinen og kunne også av ham re- duseres til menig. Det kunne ikke ventes at vi hadde større respekt for dem. Disiplinen var 'streng, og især drukkenskap ble hardt straffet. Den alminnelige straff var «a month and a month» -dvs. en måneds straff og tapet av en måneds gasje. Kosten var god. Varm mat tre ganger om dagen, kaffe og fersk loff, nien ikke smør. Tjenesten var ikke særlig streng. Opp klokken 6 om sommeren, kl. 7 om vinteren. 1 times stalltjeneste. Frokost kl. 8. Øvelse fra 9-12. Mid- dag og hvil til kl. 5. Stalltjeneste. Deretter fri. Vakt om- trent en gang om uken. Vårt opphold i Fort SneIling ble ikke langvarig. Allerede i april 1890 ble vi forflyttet til Fort Riley, Kansas, det geografiske sentrum i VSA. Fort Riley var en gammel post, men alle artilleribarakkene og stallene var nye. Vi hadde prektige sovesaler, bad, biblio- tek og to biljardrom. Dessuten et «recreation room». Et stort værelse med piano. En stund etter vår ankomst fikk vi ordre om å delta i en større feltmanøvre i Indian Territory, den nåværende stat Oklahoma. Kansas har dårlig vann, og for oss som kom fra Minne- sota ble det skjebnesvangert. Klimafeberen meldte seg og vi måtte etterlate flere på hospitalet, da vi drog avsted. Jeg merket selv feberen ved avreisen og måtte etter noen dagers forløp melde meg hos legen i 7de kavaleri som en tid fulgte samme vei som vi. Jeg fikk en del medisin og kviknet til litt, men etter atskillelsen fra kavaleriet ble jeg dårligere og dårligere, og ved ankomsten til vårt bestemmel- sessted Chiloco Creek var jeg så elendig at jeg måtte krype til køys. Da jeg om ettermiddagen forsøkte å vakle bort til vann- tønnen, møtte jeg kapteinen. Jeg prøvde å stramme meg opp, men ramlet overende. Kapteinen bar meg inn i teltet, sadlet hesten sin og red etter lege. Han fikk tak i en ca. 7 miles borte ved 5te kavaleri og brakte ham med seg til- bake. Neste dag var jeg betydelig bedre, og den nestføl- gende dag, slo et batteri, som hadde lege, leir ved siden av oss. Og etter et par dagers forløp, var jeg atter frisk. Ved tilbakekomsten til Fort Riley fikk vi bekreftelse på ryktene om at indianerne fra Pine Ridge Reservation hadde forlatt denne og tatt opphold i Bad Land, et øde stykke land mellom Syd-Dakota og Nebraska. Denne ulovlige handling hadde to årsaker. Indianerne her, The Sioux, som hadde solgt sitt land til den amerikanske regjering, ble bedratt av dem som hadde med utdelingen av kveg, tepper, våpen og ammunisjon å gjøre -de såkalte Indian Agents. Bedrageriet hadde tatt et slikt omfang at indianerne kom i den ytterste nød og led av sult og sykdom. Den annen år- sak var av religiøs natur. En ung indianer -Johnsons Sides -hadde fått åpenbaring fra The Great Spirit - indianernes Gud -om at han var utsett til indianernes Messias og reiste rundt i de forskjellige reservations og pre- ket om de rødes snarlige frigjørelse. Regjeringen tok i begynnelsen liten notis av dette, men da indianerne begynte sin «Spirit Dance», skjønte den at det var fare på ferde. Denne dans, som ble ledet av White Eagle, virker meget opphissende. Den danses uoppholdelig dag og natt inntil vedkommende stuper av overanstren- gelse. Sitting Bull, de hvites uforsonlige fiende, benyttet seg av denne religiøse opphisselse til å oppfordre indianerne tilopprør, og flukten til Bad Land fra de forskjellige reser- vations tok sin begynnelse. Regjeringen gav så ordre til at de gamle indianerkjem- pere, lth Cavalry, under kommando av o'berst Forsyth skulle dra avsted til Bad Land. Vi var naturligvis meget spent på om vi også ville bli beordret av sted, men hadde lite håp. Gleden var derfor stor, da vi et par dager senere fikk ordre om å holde oss rede, og dagen etter ble vi beordret ut. Vi ble fordelt på forskjellige steder. Kapteinen med atten mann, hvorav jeg var den ene, ble sendt til Fort Mead, Black Hills, for der å vente på ny ordre. Fort Mead var en meget gammel soldaterpost og bebyg- gelsen meget primitiv. Den bestod av gamle log-hytter rundt den åpne paradeplass. Den var omtrent fullstendig forlatt, da dens innehavere, 8th Cavalry, var ute i felten. Bare postkommandøren og et par andre offiserer var til- bake. Det var stor forskjell på de høyst moderne barakker i Fort Riley og disse gamle hyttene vi nå fikk til kvarter. Men vi lærte snart å kose oss der. Oppholdet var den rene- ste lediggang. Vi fikk i begynnelsen ordre om å hugge ved under vårt opphold, men denne ordre satte kapteinen en stopper for. « Vi var ikke kommet hit opp fra Fort Riley for å hugge ved,» sa han, og postkommandoen gav seg. Vi kunne hatt det ganske hyggelig her, hvis ikke maten hadde vært rent elendig, og alt vi måtte kjøpe, hadde den mangedobbelte pris av hva vi var vant til. Den nærmeste by -Sturgis -ca. 2 miles fra posten, bestod, som de fleste byer i nærheten aven militær post, vesentlig av «saloons» -drikkebuler -danseboder og tøser. Vi skaffet oss dog litt ekstra mat ved jakt. Vi nærmet oss jul, og jeg som fungerte som kokk, studerte på hvordan det var mulig å servere en noenlunde festlig middag juledag. O'Keef hadde lovet å skaffe en del «vilt», og et par dunker med øl var innkjøpt, men jeg syntes vi burde ha noe ekstra, da kapteinen var anmodet om å delta i middagen. Lille julaften holdt jeg på med en del arbeid i kjøkkenet, da døren ble puffet opp og et par av guttene kom bærende med en veritabel, nyslaktet gris. Det var en del griser rundt om i posten, etterlatt av 8de kavaleri, og da de delvis ble underholdt av oss, syntes vel guttene at vi burde ha litt erstatning. Vel, grisen ble ønsket velkommen og paraderte på middagsbordet juledag. Kapteinen satte store øyne ved synet, men kom ikke med noe spørsmål og det ble etter fattig leilighet et festlig måltid. Vårt opphold i Fort Mead nærmet seg slutten. Et par dager etter jul ankom ca. 120 indianer-scouts (speidere) med sine respektive squaws (hustruer) og ble anvist varme kvar- terer, men de foretrakk sine tepper og ble dagen etter iført uniform. De spankulerte stolte omkring i sine ridestøvler, men disse forsvant dog snart for å gi plass for de vanlige mokkasiner. De første dager av januar sa vi farvel til Fort Mead for å slutte oss til de øvrige av regjeringens tropper. Indianerne hadde tatt stilling ved Wounded Knee i Bad Land. De hadde stillet en anseelig styrke på benene, vel bevæpnet, til fots og til hest, og merkelig nok en del med vogner. Sitting Bull, indianernes øverste leder, var dagen før oppbruddet fra Pine Ridge Reservation blitt skutt av indi- anerpolitiet sammen med sin sønn Craw Foot, da han mot- satte seg arrestasjonen fra indianerpolitiet. Indianernes øverste leder var nå Big Foot, en visstnok tapper mann, men ukyndig som leder, og da han allerede under det første sammenstøtet med regjeringens tropper, som foruten kava- leri og artilleri bestod av ikke så få indianere, falt på slag- marken, trakk indianerne seg tilbake. Mannefallet var stort, især blant 7de kavaleri som også mistet en offiser. Dagen etter fant et nytt sammenstøt sted ved en mi- sjonsskole, og dermed var,kampen slutt. Høvdingene «Rain in the Face» og en hvis korte navn lød « y oung man afraid of his horse>, overgav seg og fred ble sluttet. Indianernes stilling ble betydelig forbedret og de drog tilbake til sine forskjellige reservater. Dette var siste gang indianerne forsøkte opprør . En kort tid etter ble jeg innkalt tilobersten. Det gjaldt da en anmodning fra løytnant Bridgman som bestyrte et vervekontor i Midtstatene, om å sende opp en medhjelper. Lt. Bridgman tilhørte ikke mitt batteri, og jeg kjente ham ikke. Jeg visste bare at han var meget upopulær blant sine soldater. Men da jeg mente å kunne gjøre nytte der hvor han var, mottok jeg tilbudet. Jeg skulle som hans assistent gjennomreise statene Iowa, Illinois, Minnesota, nedre del av territoriet Dakota -nå staten South-Dakota og Nebraska. Oberstens siste ord til meg var: «Prøv om mulig bare å få skandinaver, ta til nød tyskere, men bring for Guds skyld ingen irlendere.» Betingelsene var ganske bra. Ved siden av min soldater- lønn fritt opphold på de beste hoteller, fri reise og 1,50 dollar pr. dag. jeg reiste av sted den påfølgende dag og kom midt på natten til den lille by i Iowa hvor jeg skulle begynne min virksomhet. jeg ble møtt på stasjonen av sekretæren med hotellets buss. Neste morgen innfant jeg meg på kontoret, og etter en kort ventetid ble jeg forestilt for min frem- tidige sjef, Itn. Bridgman. Han var til min forundring sivilkledd. jeg overrakte ham oberstens brev. Etter gjen- nomlesningen sa han: «De er sterkt anbefalt av obersten, og jeg håper vi skal komme godt ut av det med hverandre. jeg vil prøve å gjøre Deres tjeneste så lett som mulig. Er det noe bestemt De ønsker så si bare ifra. jeg ønsker ikke å bli hilst på, hvis De skulle møte meg på gaten.» Etter en del instrukser lot han meg gå. Han viste seg under hele vårt samvær som en elskverdig sjef. Mitt vesent- lige arbeid bestod i å reise rundt i småbyene, slå opp de praktfulle illustrerte verveplakatene og snakke med folk. jeg ble intervjuet av stedets presse, og det hjalp meg ikke så lite. Hadde jeg samlet en del som var villige til å la seg verve og disse var blitt legeundersøkt, reiste jeg med dem ned til Fort Riley, overleverte dem og vendte så tilbake. Vi oppholdt oss ikke lenge på hvert sted, så jeg hadde stadig en ny adresse å reise til. jeg var nokså heldig og holdt meg oberstens ordre etter- rettelig. Resultatet ble en god del skandinaver, mest nord- menn, to amerikanere og en tysker. Min siste stasjon var Minneapolis, hvor vervingen ble avsluttet. II Ved min tilbakekomst til Fort Riley viste det seg at mitt batteri var på utmarsj til Fort Leavensworth i det sydlige Kansas. Da jeg ikke godt kunne gjøre tjeneste i et annet batteri, ble jeg beordret til fangevokter. jeg skulle hver morgen innfinne meg hos postkommandanten og få en ut- leveringsordre på våre fanger som satt i hovedarresten. Postkommandanten var en original, det skjønte jeg straks. Etter langvarig banking på døren hans, kom han ut halvt pakledd og spurte hva jeg ville. Jeg opplyste ham om at jeg var ansatt som fangevokter og bad om utleveringsordre. Han ,brummet en del og utskrev ordren. Da jeg skulle gå, sa han: «Når De har brakt fangene tilbake, så kom opp til meg. Jeg vil gjerne snakke med Dem.» Etter å ha brakt fangene tilbake ved middagstid, inn- fant jeg meg hos ham. «De må da vel for fanden forstå at jeg Ikke vil vekkes slik midt på natten. Se her -han rakte meg en hel bundt med underskrevne utleverings- ordrer -, «datoen får De selv føye til." Han var en stor, rødmusset mann uten synderlig militær holdning. Han var fra Nord-Carolina, og han talte nesten som en neger. Han var visstnok en dyktig offiser og var tross sitt barske vesen en hjertens snill mann. Men han hadde en feil -en stor feil -han var fuktig, ja somme- tider meget fuktig, og han var sjelden edru utenfor tjene- sten. Det var kun en mann i batteriet som kunne måle seg med ham i denne henseende, og det var trompeter Flood, som ofte var fuktig ikke alene utenfor, men også i tjenesten. En aften da Flood -merkelig nok klinkende edru - sammen med en londoner ved navn Franklin, og jeg var på vei til marketenteriet for å drikke et glass øl, møtte vi kapteinen på paradeplassen. Vi gjorde naturligvis skyldig honnør og ville passere ham, men han stanset oss, stirret på Flood og sa: «Flood, you are drunk.» -«No, sir.» - « y es, you are drunk. Return to the barracks, report to the first sergeant and tell him to put you in the guardhouse.» Stakkars Flood, han hadde mange ganger sittet i arresten med god grunn, men å bli arrestert når han var edru som en dommer, var en bitter pille å svelge for ham. Neste morgen hadde kapteinen glemt hele historien, og han ble meget forbauset, da han som sedvanlig kom ned for å inspisere « The Picket Line» hvor hestene ble bundet under pussingen, og fant Flood i sin brune arbeidsuniform med en kost i hånden. Der utspant seg følgende samtale: «Flood, in the guardhouse now again!» -«Yes, Sir.» - «Who put you in the guardhouse?» -« You did, Sir.» - «Did I?» -«Where?» -«On the paradeground, Sir.» - «Were you drunk?» -«No, Sir.» -«Was I drunk?» - Yes, Sir.» -«Hm (en lengere pause). So, you were not drun:k. Where were you going?» -To the canteen, Sir.» «Is that so. You were going to be drunk then. That is exactly the same; but never mind, I will have you released.» -«Thank you, Sir.» Flood tok tilluen og gjorde helt om. Men den hjertens snille kapteinen følte at han hadde gjort Flood urett og ville gjerne rette på feilen. Han ropte trompeteren tilbake. «Flood!» -« Yes, Sir!» -«Listen, I give you permis- sion to be drunk once more without being arrested. Do you understand.» -«Thank you, Sir!» Og Flood ble mektig full ! Ti dager etter gasjedag fikk vi halvannen dollar kreditt i marketenteriet mot en kvittering. Gasjedagen fikk vi vår gasje minus 11/2 dollar og vår kvittering tilbake. Da jeg hadde vært fraværende den siste gasjedag, hadde jeg ikke fått anledning til å betale min gjeld og gikk derfor en dag over til marketenteriet for å få dette oppgjort. Jeg hen- vendte meg til bestyreren, en gammel underoffiser. Da jeg fremkom med min anmodning ble han litt forbauset. «De behøver ikke å betale denne,» sa han. «Mulig,» sa jeg, «men jeg har tilfeldigvis penger og vil gjerne ha gjelden betalt.» «Hm. Det er så menn første gangen jeg opplever at en sol- dat vil betale når han ikke er nødt til det,» sa han. Han rakte meg kvitteringen og jeg gav ham en ti- dollarseddel. Jeg sopte vekslepengene til meg og tellet dem mens jeg nærmet meg døren. Jeg oppdaget da at jeg hadde fått en dollar for meget tilbake. Jeg vendte om og meldte fra at jeg ikke hadde fått riktig igjen. «Det skulle De sagt straks,» sa han arrig. Jeg fortalte ham da at jeg hadde fått en dollar for meget igjen. Han stirret forbauset på meg og gjentok flere ganger: «En dollar for meget.» Han bad om å få min kvittering. Han mumlet noe, men jeg oppfattet mitt navn og batteri. Så gav han meg kvitteringen tilbake idet han sa: «Jeg skal huske dette.» En tid etter kom mitt batteri tilbake fra sin utmarsj. Jeg ventet naturligvis å måtte gå tilbake til mine militære plikter og ble samme ettermiddag uttatt til vakt som «Cor- poral of the guard». Jeg syntes det ble litt for meget av vakttjeneste, men det var intet å gjøre med det. Jeg hadde i den lange tid jeg var på verving stadig brukt min beste uniform, og den egnet seg ikke til å brukes ved vaktpara- den, som stiller om aftenen. Jeg fikk imidlertid lånt en bru- kelig våpenkjole. Da jeg var kommet inn etter paraden, ble jeg tilkalt av kvartermestersersjanten som spurte om jeg ville gjøre ham en tjeneste. Han ville ha meg til kokk. Dette avslo jeg først, men kom til å tenke på at jeg i disse ti dager som kokketjenesten varte, kunne skaffe meg en ny uniform. Jeg betinget meg dog å få slutte når disse ti dager var over. Under min kokketjeneste hendte noe som nær hadde kos- tet meg livet. Jeg var en aften innbudt til ball i den nær- liggende by Junction City. Jeg hadde liten lyst til å gå, da jeg ikke hadde permisjon og for øvrig satte liten pris på denslags fornøyelser. Jeg lot meg dog overtale, da jeg uten permisjon kunne ta toget til byen og med nattoget kunne komme tidsnok tilbake til å sette frokosten i ovnen klokken 3. Jeg moret meg slett ikke på ballet, da jeg erfarte at såvel «kvartermestersersjanten» og den andre kokken var der med permisjon. Jeg forlot derfor ballet før det var slutt og begav meg ned til stasjonen, hvor jeg fikk den meget ubehagelige underretning at toget, et fjerntog fra Colorado, var fire timer forsinket. Jeg kunne tilfots nå posten tidsnok til å være i kjøkkenet kl. 3, men jeg måtte passere vakten og hadde ingen permisjonsseddel. Og nødig ville jeg øde- legge mitt rulleblad for en slik bagatell. Jeg valgte derfor den betydelig kortere, men meget mer vanskelige vei, jern- banelinjen. Den var ikke morsom å gå. Jeg fryktet især for broen over Republican River. Den var en ensporet trebro hvor svillene lå uten forbindelse, og jeg måtte derfor i mør- ket hoppe fra den ene svillen til den andre. Kommet et stykke ut på broen følte jeg alt den begynte å skjelve og så til min forferdelse lokomotivet til et kommende tog. Hel- digvis var jeg i nærheten aven av de vanntønnene som med forskjellig avstand var plassert på broen, til bruk hvis det skulle oppstå brann. Det var et øyeblikks sak å hoppe i tøn- nen og toget dundret forbi meg. Da jeg kom opp av tønnen, skalv jeg som et aspeløv, ikke fordi jeg naturligvis var dri- vende våt, men av redsel. Jeg forsøkte å fortsette min van- dring, men benene mine nektet å bære meg. Jeg la meg da ned, og idet jeg krampaktig klamret meg til en av skinnene begynte jeg å krype over resten av broen. Det gikk smått, men endelig var jeg da over. Førligheten var kommet til- bake i benene, og i springmarsj tilbakela jeg veien opp til bara:kken og inn på mitt værelse, hvor jeg i hast kastet den våte og tilsølete uniformen og iførte meg den hvite kokkekledningen. Et par dager etter denne hendelse innfant førstesersjanten seg i kjøkkenet hos meg. « Wilsey ,» sa han, «det skal anset- tes en ny mann i marketenteriet, og det er nå vår tur. Jeg har fått bud fra bestyrer Buchanan at han ingen annen vil ha enn Dem.» Der kom dollaren igjen. Om jeg ville? Herre Gud for en jobb. Fri for alle militære plikter, hver dag restaurant- mat, alt det øl jeg ville drikke og femten dollar måneden i ekstrafortjeneste. Allerede neste dag innfant jeg meg i marketenteriet og begynte mitt arbeid. Med bestyreren kom jeg snart på en god fot, likeledes med mine kolleger, en sveitser, en irlender og en mann fra Ulster. Men den jeg ble beste venn med var kokken, en kineser ved navn Sam Sing. Marketenteriet hadde tre avdelinger. I kjelleren var ut- skjenkning av øl, i første etasje butikk og kasse og i annen eta'sje restaurant. Jeg hadde ansettelse her sammen med en kjedelig sveitser. Jeg hadde en del faste kunder. Noen gamle veltjente underoffiserer fra forskjellige deler av armeen som gjen- nomgikk et kurs i signalering. Alle disse hadde tillatelse til å drikke sitt øl her. Notabene øl. Kansas var blitt forbuds- stat og all serveriing av øl og alkohol var på det strengeste forbudt i følge statsloven. Vi hadde intet å gjøre med staten Kansas' lover, men postkommandanten fant at vi burde rette oss etter loven likevelog utskjenking av øl ble forbudt. Bryggeriet skaffet oss da et surrogat «Malt Tonic». Dette surrogat så ut som øl, men da det stod «Malt Tonic» på flasken kunne det offisielt ikke være øl. Jeg var nå kommet i jevnt arbeid. Den ene dag gikk som den annen, bare av og til avbrutt av besøk i byen etter luk- ningstid. Det var gjerne Sam Sing som foreslo disse turene i en leid vogn. De ble alltid foretatt uten permisjon. Vi gjorde bare en liten omvei, så vi slapp å passere vakten. Sam Sing var forresten rørende mot meg. Han hadde før han tiltrådte stillingen som kokk i marketenteriet hatt en liten forretning med kinesiske kuriositeter. Han hadde en god del tilbake av disse ting og forærte meg stadig noe. Blant annet fikk jeg en meget vakker kinesisk koffert med en meget sindrig lås. I denne anbrakte jeg alle hans gaver sammen med forskjellige ting jeg plukket opp på slagmarken ved Wounded Knee. Dessverre ble den stjålet fra det hotellet jeg bodde i, da jeg var fraværende noen dager. Nå har jeg bare nøkkelen tilbake. III Jeg hadde i den senere tid alvorlig overveiet min stilling i armeen og kom til det resultat at den ikke var noen frem- tid for meg. Mitt håp om å arbeide meg opp tiloffiser hadde jeg oppgitt, da synet på venstre øye slo feil. Jeg hadde avslått å bli forfremmet til underoffiser. Jeg kunne riktignok etter 30 års tjeneste gått av med hele min gasje i pensjon. Men heller ikke dette fristet meg. Den vesentlige grunn til mine funderinger var denne: Jeg hadde vervet meg for fem år. Nå var det kommet en bestemmelse om at man etter tre års tjeneste kunne få tre måneders permisjon, og hvis man i denne tid følte seg tilfreds som sivilist kunne man få avskjed. Jeg hadde snart vært i armeen i tre år og måtte ta en bestemmelse. Jeg henvendte meg til min kap- tein og etter hans råd besluttet jeg meg til å bli i armeen ennå tre måneder og da ta min avskjed. Et par måneder til fortsatte jeg i marketenteriet og tok så avskjed der. Jeg hadde en god del å ordne og ville derfor ha god tid. Uniformene og alle mine militære effekter solgte jeg. Jeg beholdt en uniform, da jeg ville vente med å kjøpe sivile klær til jeg kom til Minneapolis. Kassererens ankomst til posten var meget ubestemt. Han kom alltid kjørende i innelukket vogn forspent med 4 hester og fulgt aven bevæpnet vakt tilhest. Da jeg hadde en del tilgode -jeg hadde ikke fått min gasje på to måneder, dessuten gjaldt det en del uniforms- godtgjøreIse og ca. 30 dollar lånt til kamerater -bad jeg kapteinen om tillatelse til å oppholde meg i batteriet inntil kassereren ankom, hvilket jeg selvfølgelig fikk. Etter noen dagers forløp kom kassereren, og jeg fikk alt mitt tilgodehavende utbetalt, også det jeg hadde tilgode av kameratene. Om aftenen var det fest. En annen nordmann fikk av- skjed sammen med meg, og vi skulle reise sammen til Min- neapolis. Vi innbød samtlige skandinaver i batteriet, samt en del eldre kolleger til et avskjedsbeger i marketenteriet. Men først ville jeg si farvel til bestyrer Buchanan, mine gamle kunder og i'kke å forglemme Sam Sing. Buchanan for- lot sin plass i kassen og tok meg med ned i vinkjelleren, hvor vi tømte en flaske rhinskvin til avskjed. Så opp i annen etasje for å si farvel til mine gamle kunder, og til Sam Sing som storhulket. «Jeg har sagt opp min stilling,» sa han, «Jeg liker meg ikke lenger her.» Da vi skulle reise tidlig neste morgen, fant vi det fornuftigst å tilbringe natten i vakten som lå nærmere stasjonen enn barakkene, for å unngå at vi skulle forsove oss. Vi tilbrakte natten i fangecellen, som var ledig. Det var første gang i min soldatertid at jeg tilbrakte natten i arrest. --- La meg til slutt nevne to opplevelser som har gjort et overveldende innrykk på meg. En dag jeg stod vakt i stallen, kom kapteinen inn led- saget aven eldre mann iført uniform, men uten distinksjo- ner. Jeg gjorde honnør for kapteinen som til min forbau- selse ikke besvarte den. Den annen mann kom rett bort til meg, betraktet meg skarpt og spurte om mitt navn. Jeg be- svarte dette, hvorpå han spurte om min nasjonalitet. Da jeg sa jeg var norsk, utbrøt han livlig: «Oh, you are a Norse- man. Det var de tapreste og beste soldater under borger- krigen.» Han henvendte seg så til kapteinen og jeg forstod at det gjaldt meg. Kapteinens svar var sannsynligvis til- fredsstillende, for han kom bort til meg, rakte meg venn- lig hånden, trykket den og sa: «Fremdeles god lykke.» Først da jeg kom opp i barakken fikk jeg vite at den mann som talte så begeistret om mine landsmenn og som trykket min hånd og som talte så vennlig til meg, var Nord- statenes mest berømte og tapreste general, William Sher- man. Den andre hendelse som gjorde et sterkt inntrykk på meg var da jeg ble kalt inn for å få mitt avskjedsdokument. Jeg fikk da se at jeg hadde fått karakteren «Excellent», en karakter som ytterst sjelden ble gitt av kaptein Rodney. Denne karakteren skaffet meg mange år senere stillingen som kansellist i den amerikanske legasjon i Oslo, en stilling jeg innehadde i 29 år.