Hjem 2011 Verdens økonomi – varselklokkene ringer..!

Verdens økonomi – varselklokkene ringer..!

E-post Skriv ut PDF

Per_H-A_copyVårt medlem Per Holter Andersen har sett på den økonomiske sitasjonen verden befinner seg i nå, og han har skrevet en artikkel hvor han filosoferer over hva som kan gjøres – og hvordan det bør gjøres. Han har kallet sitt innlegg for: ”Kick-start for Europa” – og han skriver: Vi sitter nå og ser på en forvirrende og antagelig farlig situasjon i Europa, og dermed også for verden. Klokkene ringer og lampene blinker.

 

RESTEN AV VERDEN

USA går gjennom en periodisk justering som landet antagelig vil klare godt på egenhånd. Kina nærmer seg antagelig et farlig balansepunkt i avveining mellom ekspansjon og stabilitet. For resten av det Fjerne Østen utenom Japan som er litt i en særstilling, er fremtiden i stor grad knyttet til utviklingen i de tre andre områdene. Japan fortsetter å ignorere statsfinansielle tyngdelover og er med statsgjeld på omkring 200% av brutto nasjonalprodukt, suverent alene i sin divisjon.

EUROPA

Europa består av 44 land inkludert mikroland som Andorra og Vatikanstaten, hvorav 27 er med i EU og derav igjen 17 land i eurosamarbeidet. Dette er forskjellige nasjoner som i utilstrekkelig grad er naturlig knyttet sammen av fysiske og geografiske forutsetninger, kombinert med historisk betingede handicap befolkningsmessig, språklig, religiøst og kulturelt. Opp gjennom tusen års historie har dette med jevne mellomrom resultert i krig for å endre status quo.

Hensikten med det vi i dag kaller europasamarbeidet (EU, Euro, Schengen etc) var om mulig å hindre en ny runde med strategisk krig i Europa etter den 2. verdenskrig. I et stort perspektiv er hele perioden 1914-1945 (pluss eventuelt også den såkalte kalde krigen) å betrakte som en sammenhengende krigstilstand ved at landenes ressurser enten var engasjert i forberedelse til, utføring av eller reparasjon etter krig. Det vil si en 30-40 års periode dominert av feil bruk og ødeleggelse av ressurser.

Etter over femti års fredsperiode for Europa, ringer igjen varselsklokker og lamper blinker. Det minnes om at det bare i EU i dag antagelig er nærmere 15 millioner unge mennesker uten arbeid.

I tillegg kommer et annet uro-fenomen som allerede har begynt å gjøre seg gjeldene. Betydelige komponenter av grunnlaget for pensjonsinntekter til Europas middelklasse ligger i store fond hvor avkastningen bidrar til de samlede pensjonsutbetalinger. Med sviktende aksjemarkeder og ikke minst synkende avkastning på gode obligasjoner, så trues også nå middelklassen. Og statenes garantier i denne sammenheng er i lite verd når nasjonalkassen i praksis er tom.

HVA KAN NORGE GJØRE – OG HVORDAN VI BEST KAN BIDRA

Denne artikkelen tar for seg problemene og skisserer til slutt opp et mulig innspill ved at Norge går ut i Europa og – koordinert med andre, store tiltak fra EU og sammen med for eksempel Russland og Saudi – kommiterer samlet for nye infrastruktur-prosjekter for 3-400 hundre milliarder dollar. Alle disse tre partene har sammenfallende og kritisk interesse i å opprettholde en stabil og positiv utvikling av verdensøkonomien kombinert med å sikre en ’bærekraftig’, men høy pris på energi.

NESTEN ALLE LANDENE HAR I STOR UTSTREKNING BASERT UTVIKLINGEN PÅ OPPLÅNING

- hvor sikkerhet for lånene i praksis er landenes evne til å fortsette veksten som igjen tilsynelatende forutsetter fortsatt opplåning. Det vil si at landene med få unntak forutsetter at de kan fortsette å budsjettere med underskudd.

Avtaleverket i EU forutsetter (forutsatte) at landene skulle planlegge maksimalt tre prosent årlig underskudd i nasjonalbudsjettene som kanskje kan sies å tilsvare en forskuttering av befolkninsvekst, en ’ideell’ inflasjonsfaktor og litt forsinkelses virkning. Et motstykke til denne kjørereglen var at landene maksimalt skulle kunne opparbeide netto utenlandsgjeld på statens hånd på 60% av landets ’brutto nasjonal produkt’ – Intet av dette gjelder lenger og flere av landene er på vei mot sammenbrudd og oppløsning. Flere av landene (for eksempel Belgia, Hellas og Italia) er svakt skrudd sammen eller unaturlige nasjonale enheter og nå er limet (unaturlige mengder med lånt kjøpekraft) borte.  Belgia har allerede startet demontering av seg selv som stat.

Dermed er én brikke på plass i et farlig spill ved at deler av Europa kommer i bevegelse.

VIRKEMIDLENE

Tyskland og Frankrike (eller snarere de to områdene som historisk har stått for mye av uroen på kontinentet) fortsetter sin desperate jakt på løsninger for å tette demningene i sitt Europa byggverk.

ECB (den europeiske sentralbanken) og det nye ’garanti-instituttet’ EFSF (’European Financial Stability Facility’) er begge viktige elementer, men både ’folk’ og politikere høres ut til å tro at disse institusjonene har egne midler til disposisjon. Det er viktig å forstå at uten at spesielt Tyskland, stiller noe av sin produksjonsverdi til rådighet, er både ECB og EFSF  uten vesentlig betydning ifm gjeldshåndtering. I sin kamp for å stoppe Europa’s vandring mot en farlig ny virkelighet har tilsynelatende for lengst sentralbankens regelverk blitt brutt mht risikoeksponering og partene har lagt mye energi i en utvidelse av slagkraften i EFSF.

EFSF ble satt opp i 2010 for å ’redde’ Irland og Portugal. ’Redde’ står i anførselstegn fordi redningen består i at kreditorene (dvs Tyskland, Frankrike og andre kreditorland) låner mer penger til debitorene for å unngå mislighold og påfølgende nedskrivning av eksisterende lån. Dette er gjeldsbrevsrytteri på høyt plan snarere enn redding av kollega-nasjoner.

Hvis finansinstitusjonene som ligger mellom landene i lånerunddansen, fulgte vanlige sikkerhets- og kredittverdighets vurderinger, ville styrene i bankene formodentlig forlengst ha avsluttet mange av låneforholdene og i flere tilfeller levert oppbud for å unngå å komme i personlig straffeansvar. I stedet blir ofte bankene politisk drevet til å beholde og til og med øke sine eksponeringer.

PROBLEMER OG MAKTESLØSHET

Danske banker er nylig gått overende og den danske regjering kom for to uker siden overraskende ut med en veldig stor ’hjelpepakke’ for danske banker. Nå i oktober gikk også en av verdens femti største banker (målt etter utlån) de facto overende (Dexia, eid i Belgia, Luxembourg og Frankrike).

Det tragiskomiske med det som avisene fremstiller som nasjonal redning av Dexia, er at det her er hoved-debitor (belgiske og franske myndigheter) som benytter sin andre hånd (de respektive og gjeldstyngede statskassene) til å forstrekke mer penger til den konkurse banken slik at den ikke må kreve inn gjelden fra nettopp Frankrike og Belgia. Spesielt Belgia er ute av stand til å gjøre noe som helst. Bare landets andel av det realistiske minimum av ny kapital som Dexia trenger for å opprettholde sin balanse, vil bringe Belgias offentlige gjeld fra 93% til omkring 110% av BNP. Dette betyr igjen at Belgia nærmer seg Italia og ikke lenger er i stand til å ta opp mer gjeld til levelig pris. Dvs redningen av Dexia er bare et skuespill for å hindre at et kort trekkes ut fra korthuset.

Uansett – enn så lenge står Tyskland sterkt selv om det er nyttig å forstå at også Tysklands økonomi nå tynges kraftig av forpliktelsene som er etablert og ikke minst de som nå trengs i tillegg for å sikre eksisterende utlån og garantier. En nedgradéring av Tysklands gjeld er ikke utenkelig, det er bare ingen som tør snakke om det ennå. Man har mer enn nok med å late som Italia og Spania fremdeles er ’trygge’ låntagere.

LITT TALL KAN VÆRE NYTTIG SOM RAMME RUNDT FORSTÅELSE AV SITUASJONEN.

En million skrives med seks nuller, dvs én million er 1,000,000 enheter eller for eksempel en million dollar. Når vi har tusen millioner dollar får vi i norsk språkdrakt en milliard dollar. Og med tusen milliarder snakker vi i Norge om en billion dollar, dvs tusen milliarder eller én million millioner – og det hele skrives med 12 nuller (1,000,000,000,000).

NB: Alle etterfølgende tall er omtrentlige og avhengig av kilder, definisjoner, valutakurser etc, men gode nok for vår diskusjon her.

Der det er aktuelt er det brukt en vekslingskurs på 1.321 mellom dollar og euro og 5.8 NOK til dollar. Det norske nasjonalproduktet i 2011 er på omkring 450 milliarder dollar og vårt ’oljefond’ på ca 550 milliarder dollar.   Samlet bruttonasjonalprodukt i EU er til sammenligning i 2011 ca 16,200 milliarder dollar med Spania, Italia, UK, Frankrike og Tyskland i stigende rekkefølge som komponenter med BNP fra 1,400 til 3,400 milliarder dollar.

Norge er det eneste landet av betydning i Europa (med et lite forbehold for Russland) som både har betydelig overskudd på statens drift og netto tilgodehavender mot utlandet i stedet for gjeld. Som det fremgår av tallene over har vi antagelig godt over ett års produksjonsverdi plassert som formue i utlandet og Norges statsbudsjett for 2011 ender kanskje opp med et overskudd på omkring 10 prosent av BNP (dette er circa-tall).

Alle de viktigste EU landene, inkludert Tyskland ligger derimot alle på feil side i regnskapet som vist i tabellen under- dvs at hele redningsmannskapet allerede er i vannet med tvilsom flyteevne.

Land                     Gjeld som % andel av BNP             % underskudd i 2011

Storbritannia         80 %                                                 -10,4 %

Spania                  60 %                                                 -9,0 %

Frankrike              82 %                                                 -7,0 %

Italia                   120 %                                                 -4,6 %

Tyskland              83 %                                                 -3,3 %

Gjennomsnittet for hele EU er en netto statsgjeld på 80% og et 2010 budsjettunderskudd på litt over 6% - begge målt i forhold til BNP. Det som ikke er så lett å komme frem til er hvor stor del av gjeldspostene som forenklet sagt skulle kunne nulles ved at for eksempel Italia (inkludert italienske banker) eier tysk statsgjeld og Tyskland og tyske banker holder italienske obligasjoner. Dette ville uansett være en komplisert prosess på grunn av forskjeller i løpetid, rentebetingelser, sikkerhetsmekanismer etc. Det er ikke klart om dette allerede er tatt hensyn til i statistikken (Eurostat vía Wikipedia).  I alle tallene kommer privat sektor i tillegg til den offentlige. 

DAGENS AKUTTE SITUASJON

Europas sentralbank fortsetter antagelig oppkjøp av dårlig nasjonalgjeld (spesielt italiensk). Problemet er at ECB ikke har lov til å påvirke pengemengden i EU ved å delta som kjøper når landene utsteder ny gjeld, men later som om dette gir lov til å kjøpe statsgjeld i 2.hånds markedet. Hensikten med slike oppkjøp er å støtte kursene på statsobligasjonene som tilsvarer hjelp til å holde rentekosten nede for Italia når de skal selge nye obligasjonslån. Baksiden er at ECB’s balanse blir stadig dårligere noe som i tur øker for eksempel Tyslands samlede forpliktelser. Når ECB tilslutt må skrive ned eller av italiensk statsgjeld de har kjøpt, så må mer av de sterkeste eiernes aktiva inn i bildet – og ingen vei utenom.

EFSF ble startet i mai 2010 og har i dag til disposisjon ca 530 milliarder dollar til utstedelse av garantier for gjeld som i sin tur organiseres av det tyske Finanzagentur Gmbh i Frankfurt am Main som er den tyske statens heleide kontor for utstedelse av obligasjonslån. EFSF har allerede forpliktet vekk ca 10% av sin kapasitet i form av garantier for nye obligasjons-lån til støtte for irsk og portugisisk bank og statsgjeld.

EFSF er egentlig et lite ’privat’ AS registrert i Luxemburg med 28 millioner euro (ikke milliarder)  i aksjekapital og eies med ca 27% av den tyske stat, ledes av tyskere og med alle andre Euro-land som med-eiere i synkende størrelse i forhold til landenes økonomiske tyngde. Dette selskapet har fullmakter til å trekke på eiernes garantier og forpliktelser,  for å kunne bidra overfor ’trengende’ opp til et tak på de omtalte ca 530 milliarder dollar. Dette er i øyeblikket i ferd med å økes til et maksimalt effektivt garanti-tak på ca 1,060 milliarder dollar. EFSF stiller med 120% lånegarantier i tillegg til likividets buffer etc, alt i sin tur basert på eiernes garantier inn til EFSF.

Et poeng her er at for eksempel Italia innenfor rammen av det nye garanti-taket vil hefte for ca 180 milliarder dollar, mens de selv så vidt i stand til å finansiere egne, løpende underskudd og rutinemessig fornyelse av gammel gjeld skjer til stadig økende priser på grunn av markedets skepsis til Italias regjering og fremtidig betalingsevne.

DA HAR VI NOEN AV BITENE PÅ PLASS

EU har en årlig produksjonsverdi på omkring 16,000 milliarder dollar.

EU har en samlet offentlig gjeld på omkring 13,000 milliarder dollar

EU har et samlet årlig underskudd på omkring 1,000 milliarder dollar.

Irland, Hellas og Portugal med en samlet gjeld omkring 750 milliarder dollar er i varierende grad under EU/IMF administrasjon og kontroll, men eierne av gjelden har bare i begrenset grad påbegynt nødvendig nedskriving av sine tilgodehavender.

Italia, Belgia og Spania er i faresonen med en samlet statsgjeld på over 3,500 milliarder dollar.

Bildet er åpenbart veldig mye mer komplekst, inkludert offentlig gjeld fordelt på sentrale myndigheter og to-tre lavere nivåer (fylker og kommuner) i tillegg til halvoffentlige institusjoner og pensjonsforpliktelser. Videre kommer oppdeling av kreditorene, dvs en fordeling mellom inn- og utenland, og mellom privat og offentlig sektor. Og endelig kommer også netto balansen for private sektorer i de forskjellige landene inn i det totale bildet.

BANKENE I EUROPA

er i stor utstrekning vevet inn i interessesfærene hos sine respektive vertsland og vis-á-versa. Referér tilbake til Dexia som et eksempel og til den irske regjering som ’reddet’ landets bank sektor ved å belåne seg selv så til de grader over pipen at de selv måtte under administrasjon.

Summen av problemene i Europas banksektor er kort og godt at de nå trenger mange hundre milliarder dollar for å tåle nødvendig nedskrivning av statsobligasjoner som står i balansene til nær pålydende verdi. De lærde strides om hvor mye som er nødvendig, men hvis vi sier at gresk, italiensk, belgisk, irsk, portugisisk og spansk statsgjeld på tilsammen ca 4,600 milliarder dollar må skrives ned med 30% i snitt, så trenger bankene antagelig et sted omkring 1,400 milliarder dollar i ny egenkapital. Vi snakker ikke om både bankene og statene, men om den éne eller den andre gruppen - eller snarere en kombinasjon.  I stor utstrekning er det spørsmål om enten å styrke et land slik at det kan betale sin gjeld, eller styrke långiverne (bankene) slik at regnskapene tåler avskrivning av tilgodehavender.

Uansett, så har det samlede behovet for ekstraordinære midler blitt anslått til å være helt opp mot 2,200 millarder dollar eller omkring 15% av samlet brutto nasjonal produkt for EU og tilsvarende omkring 20% økning av EU’s samlede statsgjeld.

OPPSUMMERING

De tungt belastede gjeldslavene må altså selv i løpet av veldig kort tid låne hverandre veldig mye mer penger. Hvis man ikke lykkes i å stable opp dette korthuset i løpet av de nærmeste få månedene vil ALT kunne rase sammen – og det bringer oss tilbake til utgangspunktet for denne artikkelen.

’ALT’ i denne sammenhengen betyr gjeldskriser tvers over samfunnet, med frysing av kortsiktig likviditetsutveksling mellom bankene, et næringsliv som stopper opp på grunn av redusert tilgang av vanlige kredittfunksjoner hos bankene, med transportsammenbrudd i rask rekkefølge og etterhvert svikt i alt fra strøm til distribusjon av rent vann og næringsmidler; dvs det legges grunnlag for andre løsninger ved bruk av fysisk makt, eller med andre ord – krig. Norges mangel på selvforskyning og integrasjon med utlandet på alle områder og nivåer gjør det umulig å hindre at dette også rammer oss.

HVEM HAR PENGER

Verden har i dag tre enheter eller områder som kan være relevante i denne sammenhengen og som er netto kapitaleiere med store løpende overskudd og en viss politisk tyngde; det er Norge, Saudi Arabia og og i en viss utstrekning også Russland. Jeg holder Kina utenfor i denne omgang. Jeg tror ikke det er noen andre, relevante kasser som uten videre kan forplikte seg til for eksempel 100 milliarder dollar av egne penger.

For ordens skyld er listen over verdens største statseide investeringsfond som følger (verdi i milliarder dollar):

Kina inkl HK            1,150

UAE                           660

Norge                        560

Saudi                         440

Singapore                 400

Kuwait                       200

Canada                    150

Russland                 145

Et annet aspekt som det er vanskelig fullt ut å forstå real-effekten av, er landenes respektive valuta-beholdninger. Det er derfor i dette skrivet ikke tatt hensyn til slike ’reserver’.

La oss et øyeblikk stoppe opp ved Norges ’formue’ - oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland) og se på hvilke alternative løpebaner som kan antas å være mulige.

- ALT GÅR BRA

Hvis Europa (les EU) klarer kunststykket å bygge et nytt korthus oppå det gamle og dermed får økonomiene til å rusle videre etter en liten resesjon og deretter ny vekst – så vil vårt oljefond fortsette å vokse med omkring 20-60 milliarder dollar årlig.

- EU MISLYKKES

Hvis Europa mislykkes, så vil vi antagelig i beste fall gå inn i en dyp og flerårig nedgangstid med store børsfall og omfattende nød og elendighet i Europa (dette har allerede begynt for eksempel i Hellas). Da vil oljefondet kunne ’tape’, dvs bli årlig redusert med størrelses-orden 10-15% eller ned fra ca 550 milliarder dollar i dag til kanskje omkring 350-400 milliarder i løpet av to-tre år. 

I tillegg til dette kommer at flere år med nedgangstider som vil kunne gi svært lave oljepriser og godt under for eksempel 50 dollar pr fat. Denne prisen begrenses i en betydelig  tidsperiode bare av eiernes kost for å holde produksjonen i gang og mye olje kan produseres for langt under 10 dollar pr fat pluss frakt. Under slike omstendigheter vil Norge få store underskudd og nedskjæringer på statsbudsjettet, i stedet for overskudd.

I verste fall legges i tilfellet av en slik flerårig nedgangstid, grunnlaget for fremtidig krig i Europa. I tilfelle av krig er det rimelig å regne med at oljeformuen vår i stor utstrekning vil gå tapt i form av at land og selskap som vi eier i eller har tilgodehavender hos, rett og slett opphører å eksistere. I tillegg vil deler av den fysiske nasjonalformuen i form av installasjoner og fysisk infrastruktur gå tapt ved ødeleggelser eller bli redusert av slitasje og manglende vedlikehold.

Forskjellen mellom disse to alternativene vil over få år bli på mange hundre milliarder dollar. Bortsett fra hensyn til vår egen økonomi, må vi vurdere om vi kan bidra til å hindre at forholdene skrus i retning av grunnlag for fremtidige perioder med nedgangstider og mulig krig i Europa.

DET STORE SPØRSMÅLET

NORGE mangler for eksempel nye fire-felts motorveier og dobbeltsporet jernbane over hele landet. Det er ikke relevant å diskutere om dette er ’nødvendig’ eller ’lønnsomt’ – vi kjører i dag i stor utstrekning på 50-100 år gamle opplegg, noe som uansett ikke kan fortsette.

Jeg har gjort noen grove kalkyler og tror at vi kan definere et omfang på omkring 2,600 kilometer og et investeringsomfang på kanskje omkring 60 milliarder dollar pluss finansiering, kost for nye tog og eksproprierings-kostnader. Tilsammen kanskje omkring 100 milliarder dollar over noen år. Det er ikke viktig for denne diskusjonen om disse tallene er ’riktige’ eller ikke. For 100 milliarder dollar vil vi uansett få mye infrastruktur.

Jeg har for interessens skyld sett for meg dobbeltsidig spor med fire felts motorvei liggende oppå, fra Stavanger vía Kristiansand til Oslo og videre til Bergen og Trondheim og derfra til Bodø og Tromsø. Jeg har gått litt inn i tallene, men det har ingen hensikt å diskutere det her og i denne sammenhengen. Poenget er at det er mulig.

Norge skulle altså kunne gå ut i markedet med et fast tilsagn om en kjempeforespørsel på bygging av infrastruktur i Norge.

Hele Europa, fra Sverige til Italia har ledig kapasitet i industri og ingeniørtjenester og vi kunne sette i gang byggingen på 10-20 forskjellige steder over hele landet i løpet av kanskje to år. Norges egen kapasitet ville bli flaskehals på nesten alle områder og kontraktørene må ta med ’alt’. Dette ville komme i tillegg til store topper i planlagt olje- og gass utbygging og noe koordinering må antagelig til langs tidsaksen.

I tillegg til et slikt initativ fra Norges side kan man kanskje tenke seg andre, koordinerte tiltak:

SAUDI kunne sette igang prosjekt tilsvarende omfang med solkraft, desalinering og matproduksjon i Negev ørkenen i samarbeid med Israel, Egypt og palestinerne med fred i området som en forutsetning og et ikke uvesentlig bi-produkt. Tilsammen kanskje omkring 100 milliarder dollar over noen år. Jeg bruker Saudi Arabia som mulig eksempel fordi de (i forhold til Emiratene, Kuwait etc) i tillegg til penger også har strategisk og politisk vekt i form av olje-produksjonskapasitet  og befolkningens størrelse og religion.

RUSSLAND kunne sette igang prosjekt med tilsvarende omfang med infrastruktur og olje- gassfelt utbygging i nord, kanskje inkludert vei og bane fra Arkangelsk til Kirkenes og Tromsø (hvis de nasjonale sikkerhetsmessige hensyn kan ivaretas).  Tilsammen kanskje omkring 100 milliarder dollar over noen år. Russland har ’bare’ ca 150 milliarder dollar i sitt utenlandsfond, men er nesten gjeldfritt og har geografisk og politisk relevans, samt egne interesser som kunne knyttes inn.

Hvis politisk enighet kunne oppnås mellom EU, Norge, Russland og Saudi (med involverte parter på slep, kanskje med samarbeid og hjelp fra Tyrkia som er klar for større oppgaver) – så ville GRUPPEN kunne gå til markedet og slå i bordet med:

·         EFSF tilføres ytterligere 1,000- 1,500 milliarder i ’redningskapasitet’ (garanti-fullmakter)

·         ECB tilføres økede midler og utvidet verktøykasse

·         IMF drar til med nye ’støtteerklæringer’

·         Norge, Saudi og Russland drar til med offentliggjørelse av forpliktelser på 3-400 milliarder dollar i egenkapital for investeringer i infrastruktur og matproduksjon med umiddelbar oppstart.

Selv om disse investeringsforpliktelsene ikke vil utgjøre mer enn 2-3% av EU’s BNP, vil det være en betydelig større andel av EU’s industrielle produksjonsverdier. Og et slikt opplegg er vil forhåpentligvis få psykologisk overtak på markedet og tvinge’skjulte’ negative kretter på retrett. Klarer man på denne måten å snu ’sentimentet’ så vil for det første mindre av redningsmidlene bli nødvendige og dernest vil mindre vil gå tapt.

I tillegg kommer for Norges del at vi i løpet av ti år vil ha Europas mest moderne infrastruktur.

Miljøregnskapet for et slikt gigantprosjekt er ikke nødvendigvis negativt, hvis man tar litt tidsperspektiv med i bildet. Det vil bli store utfordringer i hensyn til utslippsregnskap, mennesker, dyr og natur – men alt er mulig.

Midtøsten vil kanskje kunne bryte ut av den kunstig drevne krigstilstanden og Russland kan komme i gang med modernisering av den europeiske delen av Nord-Russland i påvente av øket handelstrafikk.

Per_HA_copyTil slutt:

Det er som sagt og etter skribentens mening, bare disse tre landene som muligens er i relevant posisjon til å gjøre dette og derav følger også for Norges vedkommende et ansvar som i dagens situasjon går utover vår lokale diskusjon om sykkelveier og midtdelere. Om vi bygger vei og bane i Norge eller tunnel til Danmark og Tyskland er egentlig irrellevant i diskusjonens sammenheng.

Men noen må vurdere om det er riktig for Norge å sitte passivt på bakerste benk og bare se på det som foregår.

 

Enig...?

 

 

 

 

 

 

Verdensur

Tramp-konservator.jpg