Hjem 2009 Hva Intendaturet formår..!

Hva Intendaturet formår..!

E-post Skriv ut PDF

 

 MTore_nytt_kjkaken til Club-kveld som vi hadde 18. 11, har vi aldri hatt. Kvelden var preget av en formidabel overraskelse. Mange hadde en fornemmelse av at noe ekstra ville skje denne onsdagen. Derfor var fremmøtet like store som forventningene. Det var Tore Oseberg som satte det hele i gang. Foranledningen var at hans takknemlighet over å få være en del av Cluben, og han ønsket derfor å gi noe tilbake. Derfor var det han som sto for programmet under den uutgrunnelige tittelen Hva intendaturet formår.

Fra før vet mange av oss at opera er Tores lidenskap – og kvelden kom til å bære preg av det.

 

intendant2intendant1Innledningen var det mange som oppfattet som litt stusselig. På dørene hang det oppslag med noter, og det ble mer enn antydet av Tore, Esten og Mette i baren skulle synge det beste de kan. Det lovet ikke godt. Tore og Mette vekslet om å holde en innledende monolog, og der fremkom det at de hadde eslet seg til å synge opera til glede (!) for medlemmene. Så viste det seg at både den ene og andre stemmen sviktet, og dermed måtte Tore søke hjelp. Det gjorde han i Den norske Opera og Ballett. Til medlemmenes store fryd lovet han vakre arier etter kjøttkakene. Det viste seg nemlig at en av solistene, tenoren Hernik Engelsviken var opptatt med gjennomgang av en ny opera, og han kunne ikke komme før etter klokken 8, altså etter middagen. 

intendant3Kjøttkakene ble fortært under stor forventning – og litt undring. Ble det Wagner eller Verdi, ble det operette eller blytung opera? Hvem visste?Endelig var stunden inne. Det var kaffe i koppene og dessert i tallerkenene da vi alle hørte lyden fra en grensesprengende tenor ute i gangen. Og inn vandret Henrik Engelsviken (tenor), Bente Eggum Johannessen (sopran) og Emma Rowena (piano). Da Henrik Engelsviken dro til med Wien, Wien nur du allein så det runget i veggene, var det mange av oss som ble sittende med åpen munn i ren begeistring.

Siden gikk det slag i slag med blant annet den uimotståelig vakre duetten fra slutten av siste akt i La Boheme og med Henrik som fremførte mektige Nessun Dorma fra Puccinis Turandot. Den sang han også under Operaens åpningsforestilling i april 2008. Stemmen blir bare bedre og bedre. Klangen var overveldende. Sangerne mente etterpå at lokalet må få noe av æren. Med alt det vi hadde på veggene, fikk vi en overveldende akustikk. Bente Eggum Johannessen avrundet konserten med Vilja-sangen fra Den glade enke. Maken til publikumsfriende innslag kan jeg ikke huske å ha sett tidligere.

Høydepunktet var da hun fikk med seg Aksel med sitt dårlige kne ut på gulvet for å ta en symbolsk svingom. Aksel er alltid i godt humør, men akkurat der og da kan jeg ikke huske å ha sett ham blidere noen gang. Selvsagt ble det dundrende applaus – og noen tørket sogar en tåre i øyekroken i kontemplativ glede over den inderlige opplevelsen man fikk en ganske alminnelig onsdag. Da det hele var over, medga de tre til undertegnede at de hadde kost seg nesten glugg i hjel over å få synge i det praktfulle lokalet foran en så dedikert publikum. Heller ikke de hadde opplevet maken.

Det hører også med til historien at de tre ikke var helt ukjente for flere av medlemmene, i hvert fall ikke de som hadde deltatt i en eller to av operacruisene med DFDS som undertegnede har arrangert. Også de gangene tok sangerne publikum med storm. Da det hele var over, skinte Tore som en sol. Den lille konserten med de store solistene forløp bedre enn han hadde våget å håpe på. Det ble i det hele tatt en underlig og nostalgisk aften for vår intendant. For den 18. november var det på dagen 50 år siden han reiste til sjøs, og bega seg ut på en profesjon som skulle vare i årtier. Men det var den gang. Nå er Tore en av våre mest skattede medlemmer – og det har ikke bare å gjøre med bordets gleder!

 

Verdensur

Tramp-vandrer.jpg