Hjem 2009 Max Manus-filmen og de mange ”spesielle effekter”

Max Manus-filmen og de mange ”spesielle effekter”

E-post Skriv ut PDF

MaxManus-1Det ble en stor og filmdramatisk aften da John M. Jacobsen samlet flere av sine nærmeste medarbeidere under onsdagsmøtet. Utgangspunktet var selvfølgelig filmen om Max Manus, og den eventyrlige suksessen i kjølvannet av premieren. Film-Norge har ikke opplevet maken siden Flåklypa. Ikke rart det ble en minneverdig aften som ble innledet på Eldorado kino om ettermiddagen. Der hadde Gorm sikret oss billetter til forestillingen, og både medlemmer og deres følge var invitert til å være med på å gjenoppleve flere av de mest dramatiske sabotasjeaksjonene som skjedde i Oslo under krigen.

Til stede i Cluben etter forestillingen var regissørene Espen Sundberg og Joachim Rønning og ikke minst Marcus Brodersen som hadde ansvaret for de spesielle effektene som det krydde av på lerret.  

EffMaxManus-3ektene som ga oss fortiden

Det er ingen grunn til, i denne sammenheng, å dvele ved at Max Manus-filmen har vært en ubetinget suksess. Lovordene har haglet over produsent, regissører og skuespillere. Alle har latt seg besnære av denne komprimerte krigshistorien som er overført til lerret. Det som, imidlertid var nytt for de fleste av oss som var til stede på dette klubbmøtet, var de tekniske og digitale løsningen som ble benyttet for å gjenskape en tidskoloritt som ligger over 60 år tilbake i historien. Eller sagt på en annen måte; dette var historien om hvordan ”jukset” var satt i system for at vi skulle bringes tilbake i en tid da tidsriktige unge gutter gikk med knickers og sixpence, og damene alltid var tekkelige med sine lange kjoler og kåper.En ting er å gjenskape moten fra 1940-årene, noe helt annet er å vekke til live bygatene og bygningene fra den gang. Dette fortalte Marcus Brodersen oss mye om. Han er bare 30 år gammel, og fikk ansvaret for det som i profesjonell sammenheng heter ”spesielle effekter”. Joda Marcus hadde større økonomiske midler til rådighet enn det som er vanlig i norsk film, men i sammenligning med tilsvarende amerikanske produksjoner, dreier det seg om lommerusk. Allerede som 22-åring var Marcus assistent ved klippebordet, og siden den gang har han kunnet rendyrke sin interesse for ”spesielle effekter”.  MaxM-premiere-2

Donau i Hvervenbukta

Filmen om Max Manus er altså spekket med ”spesielle effekter”. Dette gjør det mulig å gjenoppleve Oslos profil slik den var under krigen. Vi var med på sabotasjeaksjoner i Oslo havn med tidsriktige bygningen i bakgrunnen. Fra Ekebergåsen kunne vi se hvordan Oslo havn fortonte seg under krigen, og nærbildene fra havneområdet viste fryktinngytende tyske krigsfartøyer, det ene mer truende enn det andre. Marcus demonstrerte hvordan elementene var lagt på hverandre, hvordan digitaliserte fartøyer lå fortøyd og hvordan bygninger med reklame ble bygninger uten reklame – og ikke minst hvordan er relativt beskjedent fartøy ble manipulert billedmessig slik at det fortonte seg som et krigsskip.

Den mest imponerende scenen var likevel de 10-15 sekundene der vi fikk oppleve havarerte Donau i Hvervenbukta. Bare baugen av det mektige skipet stakk opp over vannet. Langs stranden krydde det av tyskere, ambulanser og andre som prøve å redde liv i katastrofens stund. Scenene på land var ekte nok. Det var imidlertid ikke Donau. Skipet var digitalisert og lagt inn som et fata morgana. Men inntrykket var likevel mektig og situasjonen virket ekte. De 15-20 sekundene som ble vist av Donau skal visstnok ha kostet 300.000 kroner å produsere.  

To scener og to lerreter

To andre scener som vakte ettertanke var da Max Manus hoppet ut gjennom et vindu og slo seg nesten fordervet, og da to glade sabotører befant seg på Ekeberg og så eksplosjonene på Oslo havn. De danset av glede med rykende fartøyer i bakgrunnen. Men det hele var fiktivt. Sabotørene danset foran et lerret og Max Manus kastet seg mot et lerret. Bildene av splintret glass og Oslo havn som bakgrunn ble lagt inn senere – og det så troverdig at seerne undret seg over hvordan dette var mulig å gjenskape da bildene flimre forbi.

Joda, suksessen synes sikret. John M. Jacobsen forteller at man håpet på at filmen ville spille inn mektige 100 millioner kroner – nå tyder alt på a man vil ende på 98 millioner. Og bare for ordens skyld: Max Manus er ingen dokumentar, men en film som har tatt utgangspunkt i faktiske begivenheter. Det gjenspeiles i filmens karakterer og begivenhetenes rekkefølge og struktur. Derfor er det bortkastet å triumfere hvis man gjennomgår det hele med lupe og finner motstridende elementer.

For Cluben ble det en mektig og interessant aften som ikke tidligere har hatt sin like i våre klubblokaler.

 

 

Verdensur

Tramp-vandrer.jpg